Sametingets plenum diskuterte på fredag energi og klimapolitikk. Representantene viste stort engasjement til å være siste dag i en lang plenumsuke. Under debatten fikk jeg formidlet noe av det jeg har tatt opp her i bloggen min denne uka.

Vi trenger ikke kaste alt som er gammelt overbord, men holde de gode tradisjonelle verdiene i hevd. Kan det samiske samfunn bidra til reduksjon av klimagassutslippene, ved rett og slett gjøre som vi har gjort før? Et helt konkret eksempel: jeg har ofte hørt mamma kommentere når jeg tar ren kopp i fra skapet: “skal du igjen ta en ren kopp, du har jo en fra før!”. Jeg tror ikke hun sier det fordi hun er lat til å vaske opp, eller rettere, fordi jeg er lat til å vaske opp, det handler nok like mye om å formidle måtehold og gjenbruk. Selv om de fleste i dag har oppvaskmaskin,  så kan vi godt bruke samme kopp flere ganger.

Så kan du forestille deg Sametingets plenum, der tar jeg en ren kopp minst fem ganger pr dag: om morgen før møtet, til kl 10.30-pausen, til lunsjpausen, til kl 15-pausen og kl 17-pausen, og kanskje en kopp kakao enda etter plenum, om det blir en lang dag. I tillegg bruker jeg minst like mange plastkopper fra vanndispenserne som nu er plassert rundt omkring i Sametingsbygget, og da har jeg ikke tatt med det jeg bruker på hotellet. Omtrent hver gang tar jeg mes selv i å tenke: ” jaja, ny kopp igjen…”

På bakgrunn av dette utfordret jeg på fredag Sametingsrådet å skaffe alle Sametingsrepresentantene hver sin kopp med navn på, til mai plenum. Det perfekte ville vært en muorraguksi vi kan henge i beltet og bruke både til kaffe og vann, både på hotellet og på Sametingsbygget hele uka, og som vi kan holde orden på selv. Guksien kan henge på veggen i Sametingets kantina mens vi er hjemme. Ideelt sett vil en tradisjonell guksi kunne være symbolet på at Sametinget gjør noe konkret for å redusere forbruket av oppvaskmiddel, energibruk ved oppvask og plastkopper. Guksien i beltet kan også representere et håndfast symbol på at vi tar  i bruk tradisjonskunnskap i møte med nye utfordringer med energiforbruk, behov for utvikling av nye energikilder og klimaendringer. Sist og ikke minst, samisk duodji ville fått et lite løft.

Jeg kan tenke med at det er en viss risiko for at Mattilsynet og Riksrevisjonen ikke vil tillate slik praksis ved en offentlig institusjon, vi kan jo bli syke av å drikke ut av en kopp som ikke blir vaska fem ganger om dagen, må vite, og ikke er det budsjettert for en slik investering heller. Slike guksier som samene bruker representerer sikkert en helserisiko ikke bare for representantene, men også for ansatte og besøkende. Kanskje må vi dermed tillate litt innovasjon: hva med en guksi med plast inni, tre utenpå og termoselement i mellom? Det er litt upraktisk å henge porselen i beltet. Det bør være av uknuselig materiale. Vel, det blir opp til Sametingsrådet å finne det ut. Det er de som fikk utfordringen. Jeg venter i spenning på neste plenum i mai.

Tags: duodji, energi, innovasjon, klima, Mattilsynet, Muorraguksi, Riksrevisjonen, Sametinget, tradisjonskunnskap