Så har jeg allerede pakket kofferten og mentalt er jeg i bevegelse igjen. Arbeidsgruppene er kommet sammen i plenum for å diskutere sluttproduktet av møtet. Til tross for frustrasjoner underveis så har jeg tro på at rapporten til slutt blir god og reflekterer det faktum at UNESCO har invitert eksperter både blant forskere og urfolk i arktis. Frustrasjon leder som kjent ofte i den siste ende i utvikling, at man flytter på noen etablerte sannehter.
Jeg føler også jeg har fått litt ny innsikt, satt ord på ting som er ganske opplagte, eller tenke over ting i omvendt rekkefølge. Vi ble utfordret på hvor man finner mangler eller gap i kunnskap (knowledge gap). Noen understrekt at vi faktisk har en masse kunnskap om arktiske forhold, og at det største gapet er mellom vitenskapen og politikkutformingen. Politikk er ofte ganske kortsiktig og påvirkes i stor grad av folkeoponionen. Folkeoponionen formes av informasjonen den har tilgang til. Derfor må forskninga nødvendigvis sørge for god og riktig informasjon til folket, som vil forme folkeoponionen for deretter å ta de riktige politiske beslutninger.
Det er vel forresten ingen ny innsikt. Syns forøvrig det er synd å reise hjem allerede, og vi har enda ikke fått sunget Henry Huntingtons nyeste konferansevise.
