Jeg har kanskje ikke skrevet så mye om det i bloggen, men nu er altså huset mitt ferdig og jeg har flyttet. Ikke så langt, kun 3-400 meter opp lia. Det betyr likevel at utsikten er ny. Jeg ser stort sett det samme herfra, men fra et nytt perspektiv, som igjen kanskje leder til ny inspirasjon. Det kjennes uansett godt å komme i orden og ha bedre plass rundt seg.
Det som preger mitt utsyn nu, i tillegg til utløpet av Bergebyelva i Varangerfjorden - er jorder. Noen grønne og noen som står brakke - side om side. At det står jorder brakk i et område der jordbruket i det siste har hatt en enorm vekst, er for meg en gåte. Eller, jeg vet jo hvorfor våre jorder ikke blir slått. De består av så mange gammetufter at ingen får pløye dem og dagens maskinpark kan kun slå flate og jevne jorder.
Noen jorder er flate og jevne men står likevel brakke, mens bøndene dyrker ny mark. Det er en for meg merkelig politikk. Ved nærmere undersøkelser så viser det seg at bønder får tilskudd til å dyrke opp ny mark, ergo lønner det seg ikke å slå de gamle jordene. Eller også i noen tilfeller så er de gamle jordene uforholdsmessig dyre å leie. Akkurat det syns jeg også er merkelig. Hvor mye tror folk de kan tjene på et jordstykke de selv ikke bruker og heller ikke kan bygge på fordi de er i et område jordbruksformål - i Nesseby! Riktignok er husprisene forbausende høye (Nesseby kirkested ER et attraktivt sted å bo). Men jordbruksland må da være bedre å vedlikeholde enn å la gro igjen. Man blir nok heller aldri rik på eiendom i Nesseby, ikke før de gamle jordene for lengst er gjengrodd hvertfall.
Det burde være på høy tid å finne en løsning for bruk av gamle jorder. Kanskje et tilskudd også til gjenbruk kunne være på sin plass. Det forutsetter forresten at man vet hvem som står som eier av jordstykket, det har vi jo ikke alltid oversikt over her i Finnmark. Men det er en annen historie.
Bergebyelva og Varangerfjorden
