Kjære Nessebyværinger,
Tillykke med dagen alle sammen, håper dere har hatt en fin feiring av samisk nasjonaldag, så langt.
Vi er samlet her i dag for å feire samisk nasjonaldag og det er artig å se at så mange har valgt å feire dagen sammen her i Varangerbotn. Bakgrunnen for at 6. februar er valgt til samisk nasjonaldag er for å markere det første samiske landsmøtet som kom sammen 6. februar 1917 i Trondheim. Det var første gang i historien at nord- og sørsamer fra forskjellige land kom sammen for å diskutere felles saker og utfordringer. Elsa Laula Renberg tok initiativet til og realiserte møtet som samlet mer enn hundre samer, blant dem var det også folk fra vårt område som hadde reist den lange veien til Trondheim – for 93 år siden. De her, våre forgjengere, som dro på Landsmøte var virkelig pionerer, og sørsamekvinnen Elsa Laula Renberg, som tok initiativet, er vår heltinne.
Man kan trygt si at samenes situasjon er blitt betraktelig bedre siden 1917. Mange rettigheter er på plass i lovsform, for å sikre samefolket de samme rettigheter som den øvrige befolkning. Jeg sier samme rettigheter, for her er det ikke snakk om særrettigheter. Fra samisk hold har man bedt om de samme rettigheter som den øvrige befolkning til å bruke og undervise språket vårt – på linje med øvrig befolkning som får undervisning på sitt språk. Dette er noe skolemannen fra Tana, Per Fokstad (for øvrig min slektning) foreslo allerede i 1924. Vi har bedt om de samme rettighetene til å eie jord og benytte naturressursene, som øvrig befolkning i landet, og som sørsida mannen Isak Saba uttrykte som målsetting i sitt valgprogram da han ble valgt til Stortinget i 1906. Mye har gått framover siden den tid, men vi har kanskje tapt noe på veien i forhold til kunnskap og verdier i forhold til naturen, verdier som kunne vært til nytte i møte med utfordringer som klimaendringer og forurensing bringer med seg.
For 100 år siden var arenaen for å løfte felles saker og utfordringer på landsbasis eller på nordisk nivå. I dag har vi Sameting i Finland, Sverige og Norge som steller med samiske saker. Arenaen for å diskutere samers og andre urfolkssaker er utvidet til FN nivå, til samarbeidet mellom arktiske land, og til samarbeidet i Barents regionen. Andre urfolk i verden verdsetter samenes lange og solide erfaring med å løfte sine saker på en fredelig måte med statlige myndigheter i sine hjemland. Slik kan man si at vi ikke løfter våre utfordringer kun for egen del, men vår utvikling er til eksempel for urfolk i andre områder som kanskje ikke lever under slike trygge omgivelser som oss. Derfor er vårt arbeid viktig – i solidaritet med andre urfolk. Vi vet at andre ser til oss, både andre lands myndigheter og urfolk, for å se hvordan vi lykkes, eller ikke.
Det ferskeste eksempelet var denne uken i Kirkenes der urfolk i Barents regionen møttes til den første Barents kongressen for å diskutere felles saker og utfordringer. 70 representanter møttes der, blant dem også folk fra Nesseby. Det kom klart fram at den største utfordringa er i forhold til bruk av landområder i en tid da man ser en enorm økning i inngrep for å utvinne ressursene i området. Myndighetene som sitter i hovedstedene som Moskva og Oslo, ser på nordområdene som en ressursbank mens vi som har bodd her i tusener av år, ser på området som vårt hjemland. Dette medfører utfordringer, og makta er ikke først og fremst hos myndighetene men i de store multinasjonale selskapene, som har som mål å tjene stadig mer penger.
Det viktigste som kom fram under konferansen i Kirkenes var at urfolk må være med der beslutninger taes, om det så er i Barents Euro-Arktisk råd eller i statens regjeringer: Nenetsere, Vepsere og Samer har rett til selvbestemmelse, det berører også rett til utvikling. Vi skal selv kunne bestemme om vi ønsker å utvinne mineraler, olje og gass i våre tradisjonelle områder, velge å fortsette med reindrift eller tilpasse alle disse næringene sammen i en meningsfylt sameksistens i nordområdene. I tillegg er selvfølgelig språk og kultur viktig for oss alle.
Når det gjelder rettigheter, så kan vi ikke kreve rettigheter bare for rettighetens skyld, de skal også tas i bruk, ellers kan de like fort forsvinne igjen. Det er en utfordring å kjempe for rettigheter – men det er en helt annen utfordringer å beholde dem. Det betyr at en språklov alene ikke kan berge språket, hvis vi selv ikke bruker språket aktivt.
På en festdag som samisk nasjonaldag, minnes vi ofte historien og våre politiske forgjengere. Men på en slik dag kan vi også minnes andre helter som ikke lenger er blant oss, våre kunstnere og språksmeder, som har verdsatt vår kultur og vårt språk og bidratt til å utvikle den.
Jeg vil også benytte denne anledningen til å være Nesseby patriot, det må man vel ha lov til på en dag som denne. Vi kan være stolt over at det var en Nessebyværing som var den første samen på Stortinget og som skrev den samiske nasjonalsangen som kan høres over hele Sápmi og byer der det bor samer i dag: i Murmansk, Utsjok, Alta og Stockholm. Nessebyværingene Johan Roska og Njuolla deltok på det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Og på Barents konferansen i går, ble det lagt merke til at det en stund var tre Nessebyværinger i front: Statssekretær Raimo Valle på talerstolen, med Bjarne Store Jakobsen og meg som møteledere. Så man kan trygt si Nessebyværinger fortsatt er med på å sette dagsorden.
Dere har kanskje alle erfart at man ikke lengre trenger å forklare folk man møter hvor Nesseby ligger. Ungdommen i The BlackSheeps har satt Nesseby kraftig på kartet. Vi har også dyktig og sprek ungdom som skir og sparker fotball, ikke bare her hjemme, men de får være med til Jordan, Canada og Alaska. Men man trenger ikke være idrettsutøver eller musiker for å komme av sted. Før jul traff jeg to Nesseby ungdommer på verdens største konferanse i København, som klarte å samle flere verdensledere enn noensinne før, for å diskutere felles saker og utfordringer. Det var klimaendringene som var temaet som klarte å samle så mange mennesker på en gang. Og her var Nesseby ungdommens fortellinger og bilder om klimaendringer slik de ser det her hjemme. Mange fikk se deres og andre arktiske ungdoms bilder og ord utstilt på Danmarks nasjonalmuseum.
Jeg pleier å tenke at det er en berikelse å vokse opp på et lite sted. Her er det unike muligheter som jeg tror skapet spesielt selvstendige individer. Mange sentrale og dyktige folk som jeg har truffet ute i verden kommer fra små steder. Selv om det kan virke kjedelig å være ung i Nesseby, så er hver enkelt unik, nettopp fordi man klarer seg og er fra Nesseby. Her blir man sett. Det kan vi være rett stolte av. Vår rike historie har gitt oss mange gode forbilder og vår ungdom viser allerede at de bringer den rike arven inn i framtiden på sin egen måte.
Fortsatt tillykke med dagen.
Takk.
