Man tror ikke før man får se det, er det noe som heter. Nu kan det jo hende det er noe som kan sies om mitt husmalings-prosjekt også, som har drøyd siden i fjor vår. Uansett, i går var en av de fine høstdagene som jeg har utsatt min maling til, og nu var det ingen vei utenom. Ikledd min gamle røde Ilar-jakke, som nu fungerer som del av maleantrekket, bar det opp på stigen, og hele dets lengde måtte taes i bruk for å nå opp under den østvendte gavlen.
En sånn en fin høstdag, var også andre folk ute og rørte på seg her i nabolaget. I tillegg til at min onkel Per jobbet på fjøstaket på tunet mitt, så var naboen innom for å hilse på, før hun gikk videre nedover lia med tyttebærspannet. Der kom en fra nabobygda forbi og slo av en prat med naboen, det blir etterpå fortalt meg hva som ble sagt. Det ble spørsmål om hvem det er som står og maler hos Gunn-Britt. Min nabo kunne fortelle at det nok var henne selv. Han fra nabobygda trakk det i tvil, hvorpå min nabo, som på dette tidspunkt ikke har sikt til huset, spør om vedkommende har rød jakke på seg. Det kan han utenbygds fra si at vedkommende ikke har. Da er det nok Per, konkluderer dem, også siden vedkommende går så lett og fint i stigen og er helt oppe under gavlen.
Per, som riktignok er lett på foten tross sine 77 år og i forhold til meg er ganske liten av vekst, var fortsatt på fjøstaket, som for disse to observatører er skjult bak huset. Maleren, derimot, var blitt varm i høstværet og hadde tatt av malejakka. Det fikk meg i tanker om at riktignok tror man det ikke før man ser det - men man kan sannelig like trekke slutningen om at man ser kun det man tror på.
