Ceavccageađgi, Nesseby
Den første saken jeg noen sinne løftet for Sametinget var Begrensninger for seinot-snurpere i Varangerfjorden, det var 1. mars 2006. Det er trist å meddele saken enda ikke har kommet til en tilfredsstillende løsning for oss. Den gang NSR-råd svarte i sin beretning ved neste plenumssamling ,30. mai, at de allerede samme dag som de fikk saken i hende hadde rettet en henvendelse til Fiskeri- og kystdepartementet angånde slike begrensinger, i mai samme år hadde de fortsatt ikke fått svar på henvendelsen.
Her ved Varangerfjorden kan vi jo med selvsyn hver sommer registrere at saken fortsatt ikke er løst, ikke til vår fordel hvertfall. Sametinget argumenterer gjentatte ganger blant annet med at nærhets- og avhenighetsprinsippet skal ligge til grunn ved forvaltning av fjordressursene - uten å nå fram til myndighetene.
Senere (i juni 2006) ble som kjent Kystfiskeutvalget oppnevnt og de leverte sin innstilling i februar 2008. Det ble igjen tent et håp hos oss, endelig var det en offetnlig stemme som så vårt (sjøsamenes) behov for tilgang til ressurser og for å bevare den tradisjonelle fiskeriet, samt en stemme som underbygger vår argumentasjon. Men innstillingen er fortsatt ikke behandlet, og i følge Sametingspresident avhenger all samisk fiskeripolitikk ene og alene av den. Dette tar tid. Carsten Smith, som ledet utvalget, sa allerede i 2008 at klokka var fem på tolv for sjøsamisk kultur. Hva er klokken blitt nå? Tiden går og hvert år i august konstaterer vi at snurperne er tilbake igjen, i fjord etter fjord langs kysten, der det er sei, vel og merke. Fjordene som alt er fri for fisk, er fredet, må skjønne.
Jeg prøver igjen, og løfter saken på nytt for Sametinget. I håp om at Sametingsrådet med alle sine ressurser kan ta opp saken igjen, kanskje ikke bare med Kyst- og fikseridepartementet, men også vurdere andre veier for å få gjennomslag for det sjøsamiske budskapet.
Vier litt plass for et aldri så lite tilbakeblikk til slutt. NSRs 1. ordinære Landsmøte i juni 1969 uttalte følgende i Resolusjon 3:
FREDNING AV PORSANGERFJORDEN MOT FISKE MED SNURPERE OG TRÅL
Landsmøtet krever at Fiskeridepartementet snarest tar skritt i retning av fredning av Porsangerfjorden mot fiske med snurpere og trål. Det drives nå en årviss ruinering av fiskeforekomstene i denne fjorden i likhet med flere av Finnmarksfjordene, og det økonomiske grunnlag for det lokale fjordfiske er sterkt redusert. Dette fjordfiske er nødvendig supplering til jordbruket i dette distrikt, og derfor av avgjørende betydning for bosettingen i området.
I dag er Porsangerfjorden så vidt jeg forstår fredet mot fiske med aktive redskap, men der er det heller ikek akkurat kø av havgående fartøy som ønsker seg inn, da dette er en av de fjordene der fisket aldri har klart å ta seg opp igjen etter krisen tidlig på 1990-tallet.
Er det slik at vi skal få gjennomslag for begrensninger og fredning først når fjorden er ødelag og tom for fisk?
