På Sametinget og i de samiske samfunn og urfolkssamfunn for øvrig, hører vi ofte at tradisjonell kunnskap er noe vi må dokumentere og verne om. I Sametingets budsjett er det satt av over 3 millioner kroner som på en eller annen måte berører dokumentasjon eller formidling av tradisjonell kunnskap.

Men hvorfor er vår tradisjonelle kunnskap så viktig? Etter min oppfatning dreier ikke dette seg om å samle gamle minner i lagre og på museer, og heller ikke om å vise hvordan man har berget seg i Sápmi i gamle dager. Misforstå meg rett – det er viktig det og. Tradisjonell kunnskap handler heller ikke alene om bevaring av språket, selv om også det er viktig. Og tanken er heller ikke å forskjønne eller romantisere vår historie, eller å fryse vår samiskhet til en spesiell tidsperiode.

Tradisjonell kunnskap er bygget opp etter erfaringer over lang tid, er videreført fra generasjon til generasjon, og er tilpasset behov og knyttet til overlevelse - å stå han av.

Kunnskap har jo ikke verdi i seg selv, hvis det ikke er behov for den. Så også med den tradisjonelle kunnskapen. Vi skal dokumentere tradisjonell kunnskap, nyttiggjøre oss den og bruke den til å bygge opp dagens naturressursforvaltning.

Tradisjonell kunnskap må også ligge i bunnen i vår egen forskning, eller sagt med andre ord: vi må selv teste ut den tradisjonelle kunnskapen i våre egne institusjoner og på den måten bygge opp vår egen forskning og styrke vårt kunnskapssystem. Til dette hører altså også kompetansebygging. Men det er en helt annen historie.

Tags: budsjett, forskning, forvaltning, Sametinget, Tradisjonell Kunnskap