Dagene begynner å bli lysere nu, kulingen har løyet og det ligger et godt lag med nysnø i skogen. Det er perfekte forhold for å komme seg ut på ski og få tre ting på en gang: trim, frisk luft og tid til å fundere over de store spørsmål. Jeg er en av de heldige som kan spenne på skiene utfor trappa og starte til skogs. (Jeg kan det, men foretrekker å bære skiene opp alle bakkene først, det er lettere sånn). Den voksende interessen for hundekjøring i området det siste tiåret, gjør at jeg kan gå på ski i ferdigtråkket spor, ilagt litt brunt feste underveis. Jeg er strålende fornøyd.
Mens jeg skir oppover, tenker jeg på stedene jeg passerer: Meahcejohka, den kommer fra Meahcejávri og renner langsmed Meahcevárri; Darfejeaggi; Goikemuor’roggi, en grop ved en sving i Bergebyelva der trær og sånt lett samles opp og dermed kan man lett finne tørr brensel akkurat der; Suotnjogeahči, rundt Suotnju går det sommervei, for å slippe å gå over Meahccevárri; Lavdjeroggi, der kan man finne god torv, hvis man skulle ha bruk for det, og enda har jeg ikke gått mer enn knapt et par kilometer. Slik kunne jeg ha fortsatt et godt stykke oppover Bergebydalen. Det her området har vi alltid brukt og jeg kjenner det godt. Det er ikke utmark, det er en del av bygdas høstingsområde, eller rettere sagt adkomstveien til høstingsområdet - det er en del av hjemmet vårt. Sånn kjennes det hvertfall.
Det blir bare en liten skitur i dag, skal skyndte meg hjem for å pusle i huset. Oj! Plutselig har jeg et hundespann bak meg, jeg kommer meg ut av sporet. Det er jo i grunnen hyggelig med selskap i skogen og det blir jo som sagt et godt spor å ski i. Tre hundespann passerer meg der, rett nedenfor Suotnjogeahči. De er sikkert ute og kjører spor til Bergebyløpet. Men vet dem hvor de passerte en skiløper? Vet de andre som kjører hund i Bergeby at bakken der noen satte seg fast med skuter er Lavdnjeroggi og ikke Elisebakken, eller at myra der det er fint å snu med valpespann heter Johkamohkejeaggi.
Jeg syns hundekjøring er en fasinerende sport og friluftsaktivitet, selv om jeg ikke driver med det selv. Den voldsomme veksten i hundekjøring i våre nærområder, kan ikke det egenlig også betegnes som endret bruk av meahcci / utmark? All den tid de lokale stedsnavn ikke brukes, så er jeg faktisk redd for at denne ganske så uskyldige aktiviteten kan føre til endret oppfattelse av kulturlandskapet. Som Bergebyværing som oppfatter Bergebymarka som en utvida del av mitt hjem, er jeg bekymret. Her må man nok ut å tegne og skrive på kart, jeg tror nok jeg må melde meg inn i Bergebyløpetsvenner.
