Sist helg dukket det opp en gylden anledning, når NSRs Sametingsgruppe skulle samles i Saltstraumen.  Tre kvarters stopp på City Nord i Bodø, kom som sendt i  fra himmelen.  (Det var visst egentlig bare halv time, men jeg trengte tre kvarter). Det var allerede 1. april, men H&M hadde fortsatt sommerjakker! O store glede.  Det ble en lys trench coat på meg. Det er jammen mange år siden jeg har kjøpt meg sommer jakke, ja bortsett fra en arvet skinnjakke og en dongerijakke med totalt feil fargenyanse.

Nu skal jeg på bytur til både Brüssel og København. Trench Coaten er med. Ja, med - ikke på. For hva slags sko skal man egentlig ha til en trench coat? Det viser seg også at lys jakke er en fargeutfordring - og ingen av mine skjerf fiffer fargen opp på en god måte.  Jeg aner meg at dette blir en runddans som kommer til å vare utover våren. For nu må jeg ut å lete sko som passer til og skjerf som frisker opp antrekket. Og sånn går nu dagan. Solbrillene passer - heldigvis.

Når jeg tenker meg om, så hadde jeg visst en trench coat fra 90-tallet liggende i stabburet, men sneskavlen dit er fortsatt for stor til å riktig komme seg fram til døra der, til tross for mange dagers vårvær.

Håret vaskes, får massasje av hodebunnen med det samme. Får en kopp kaffe. Klippes. Masse. Noen flere gråe hår har kommet til. Praten går, om vinter og snø, felles kjente, dansk og norsk kultur, om lokal demokrati. Tilslutt litt form-leire i sveisen.  Fin. Så er det på tide å fyke til møtet.

Hyggelig.

I mange områder har den samiske kulturen vært skjult og taus lenge - altfor lenge, men den lever, i det stille. Ved nitidig arbeid og press fra engasjerte folk og politiske vedtak, blir det samiske mer synlig i stadig nye områder. Sånn som på veiskilit i Bådåddjo. Nu er det også en glødende debatt om Tromsø by skal søke seg inn i  forvaltningsområdet for samisk språk, til og med Alta vurderer om ikke akkurat dette ville vært et “lønnsomt” skritt å ta.

Som en over middels engasjert same gleder jeg meg over denne utviklinga i samiske byområder. Samtidig kan man mer spøkefullt undres over hva prisen for å bli mer synlig egentlig er? For på samme tid som skiltdebatten raste, ble varaordføreren i Aure landskjent over natta med sin Facebook-kommentar, blant annet referert i Dagbladet, om at hun heller ville at Norge skulle selge samer, isbjørner og moskuser enn å sende Stella Mwangi, en Kenyansk-født artist, til Eurovision Song Contest finalen i Tyskland, for å representere Norge.

Ikke før viraken rundt varaordføreren har lagt seg, så dukker en ny oppramsing med samer opp i en radioedebatt i P4. Etter at Marte Goksøyr, som har Downs syndrom, hadde fått adgang til Stortinget vandrehall for å møte Norges parlamentarikere, ble det debatt om hvem som skal ha tilgang til Stortingets vandrehall. Arbeiderpartiets  Stortingrepresentant Marianne Aasen spør retorisk, i følge Aftenpostens kommentator Stanghelle, - hva blir så det neste? Samer og pleietrengende eldre? Da kan man spørre seg, om prisen for mer synlighet at at vi samer nå skal bli listet og ramset opp  i alle mulige sammenhenger etter innfallsmetoden?

]]> http://retter.no/2011/02/28/prisen-for-a-v%c3%a6re-synlig/feed/ http://retter.no/2011/02/17/kartlegging-av-samisk-bruk-eller-overvakning/ http://retter.no/2011/02/17/kartlegging-av-samisk-bruk-eller-overvakning/#comments Thu, 17 Feb 2011 15:01:30 +0000 Gunn-Britt http://retter.no/?p=914 Sitter på PAME-møte i Klif på Helsfyr. Den første møtedagen så jeg igjen en presentasjon med mange interessante kart. Det var presentasjonen av rapporten om tungolje i Arktis. Ved å hake av i forskjellige bokser får man frem et forenklet bilde av forskjellige slags skip som bruker eller frakter tungolje i arktiske farvann. Fargekoder, på kart som kan legges lag på lag, ja dere kjenner sikkert metoden, dette er etterhvert en ganske vanlig måte å bruke kart på.

PAME presenterte i 2009 AMSA-rapport til Arktisk råd, en utredning av skipstrafikken i Arktis. Rapporten inneholdt 17 anbefalinger til tiltak og oppfølging. Ett av disse omhandler beskyttelse av arktiske folk og miljø og ber blant annet om en kartlegging av arktiske urfolks bruk av marine områder. Til dette har PAME sagt at det er den enkelte stats ansvar å følge opp denne anbefalingen. De fleste statene har nok allerede denne informajsonen, men vil helst ikke ta den frem i dagslyset - får man inntrykk av.

Likevel satt jeg i gang med å dagdrømme litt om hvordan det ville vært om alle arktiske stater hadde informasjon om urfolks bruk av marine områder og at disse dataene var sammenlignbare sirkumpolart, slik som for tungolje, og at man kunne haket av i et elektronisk verktøy og det kunne kommet opp grønne (gule, røde eller blåe) streker på kartet som viser hvor urfolks bruk av marine områder finner sted i dag. Derpå kunne man se hvor man bør blant annet bør unngå å planlegge større installasjoner til havs, legge skipstrafikken og nødhavner.

Jeg uttrykte selvfølgelig dette på møtet, i et forsøk på å motivere de arktiske statene til å følge opp egne anbefalinger, og at et slikt verktøy ville bidra til at man enklet kunne se også urfolks båttrafikk på kartene. Da kunne reprentanten fra Det Norske Veritas, som sto bak kartene som ble presentert for møtet, fortelle at det da bare var for hver enkelt båt å gå til anskaffelse av en AIS-transponder og montere den i båten, så kan satelittene (går jeg ut i fra) til en hver tid se hvor disse båtene befinner seg. Utmerket!

La oss forestille oss at vi vil øke sikkerheten for samiske fiskere. Kunne vi som folk, via Sametinget, da innføre en ordning der alle båter i samiske områder har en AIS-transponder ombord, sånn vi kan dokumentere og kartlegge samisk bruk, samtidig som vi øker sikkerheten ved at man lett kan se hvor senderen sist sendte signal og dermed finne fiskere i en eventuell nødsituasjon.

Så forsøkte jeg å se det for meg i praksis - i Varangerfjorden. Ville fiskerne i Nesseby faktisk la andre vite hvor de til en hver tid befinner seg med sine båter, ved å zoome ned på et digitalt kart på nettet? Slik at alle kan til en hver tid  kan se hvor lenge eller hvor ofte de besøker en bestem banke eller havn, da ville jo alle overvåke deres bevegelser, avsløre gode fiskeplasser eller annet. Dette var nok en idé som faller i kategorien brilliant, ved første tanke -  men sannsynligvis ikke er gjennomførbar i praksis, ved nærmere ettertanke.

Norske Samers Riksforbund og NSR/SáB mener at samisk fortellertradisjon er viktig i formidling både av samisk kultur og kunnskap, samtidig som det er en sentral del av samisk kultur i seg selv. NSR og NSR/SáB mener derfor at samisk fortelling/Sámi máidnasteapmi/Storytelling bør få en mer sentral plass i Samisk skole/læreplan, som eget fag eller lignende. Det er viktig at samiske elever opplever at deres bakgrunn reflekteres i skolehverdagen, formidling av fortellingsskatten og øving på fortellerkunsten kan være en komponent som bidrar til ytterligere å styrke samisk kultur i skolen. Fortellerkunst er en kulturkompetanse som må verdsettes. Et slikt initiativ vil også løfte statusen for samisk fortellerskatt, samtidig som fortelling er god metodikk for læring.

Vektlegging av fortelling i skolen ville også være med på å sette fokus på det muntlig samiske språket i undervisningen, gjennom fortelling kan elever med samisk i fagkretsen oppmuntres til å bruke språket muntlig og senke terskelen for å våge å snakke for de som opplever dette som en utfordring.

Dagens elever tilbringer det meste av tiden i klasserommet. Formidlingen av kunnskapen som tidligere fant sted ute i samhandling mellom flere generasjoner, er til en viss grad brutt. Muntlig fortelling kan til en viss grad bidra til å formidle erfaringer på en motiverende måte. Fortellinger kan formidle gode og dårlige valg forfedre har gjort i møte med utfordringer i naturen. Slike fortelligner har tradisjonelt hatt oppdragende effekt.

I Storsamfunnet er Storytelling en trend, og blir brukt for eksempel i omdømmebygging. De samiske elevene vil da få med seg en kompetanse som også er nyttig utenfor det samiske samfunnet.

På sikt kan man håpe på at fokus på fortelling i skolen vil motivere kommende generasjoner til å skrive og kan dermed bidra til å rekruttere flere samiske forfattere.

Sámi allaskuvla/ Samisk Høgskole har allerede ”Juoigan ja Muitaleapmi” som et kompetansegivende videreutdanningstilbud innenfor praktisk estetiske fag. På den bakgrunn kan samisk lærere bygge opp sin kompetanse for i større grad å ta i bruk fortelling i skolen.

Etter at bildet ble tatt, fikk vi utdelt en sekk med forskjellig information og små gaver fra Japan og Nagoya, samt CBD. Og Japan har gjort det! I ryggsekken var det en kopp  med lokk! Så nu kan alle de mange tusen deltagere ved COP10 drikke sin kaffe, vann og juice fra denne koppen som kan bæres med i sekken vi fikk, i en lomme egnet for kopper.

Det var en vakker kopp. Et sånt plastikkbeger, der man kan legge ark inni som dekorasjon. Det har vertskapet gjort for oss. Hver eneste kopp, flere tusen i tallet, har fått hver sin originale barnetegning lagt i.  På min kopp var det tegning av noen biller og en gutt og et tre. Hver kopp er unik og vi kan ha den med oss hele tida og spare papp, plast og oppvask. Vi skal nok glemme den og rote den bort. Men totalt trur jeg på dette, som jeg jo har foreslått for Sametinget tidligere, egen trekopp til alle representantene. Bilde kommer ettervhert.

Jeg skriver om reisen, for jeg har enda ikke noe å rapportere fra noen møter, og har bare møtt et fåtall av mine gamle kjente i hotellobbyen ved ankomst. Det var de fra Forrest Peoples Program, som skulle holde et av sine utallige forberedelsesmøter. De har alltid møter.

Jeg har kommet meg inn på rommet, med kofferten og meg selv - og jeg har ikke vært utenfor døra siden. Jeg er slett ikke sikker på om jeg en gang kommer meg ut igjen - for så lite er rommet! Vel, jeg har fått anrettet kofferten sånn at jeg akkurat klarer å presse meg inn på badet, når kofferten er lukket.  Småklærne er anrettet i en kurv på skrivebordet, mens kofter, bukser og overdeler pent får bli liggende i kofferten - de 16 dagene jeg skal være her. Skoene er stablet bortover mot inngangsdøra, det var heldigvis ikke så mange at ikke døra kan åpnes. Det er for øvrig utrolig mange instruksjoner for alt, over alt. De som ligger løse er samlet i en hylle , så jeg får plass til å gjøre det litt hjemmekosleig med PC og dokumenter.

Nå skal passasjen ut testes, for guttene står snart på døra før å vise meg middagsstedene.

Må man ha redningsvest under stolsetet ved en hver flytur? Jeg fløy engang med et russisk fly fra Moskva til Yakutsk, og reagerte på at det ikke ble foretatt en gjennomgang av hvordan redningsvesten skulle tas på.  Etter en titt på kartet i flylomma foran meg, kunne jeg kun konstatere at vi knapt skulle krysse noe vann, med unntak av noen floder! Og jeg som faktisk hadde begynt å tro at redningsvesten var til nytte i alle nødsituasjoner og de fleste slags ulykker.

I forbindelse med 100 års jubileumet burde Norges Bank utgi en pengeseddel der samenes historie fortelles. Det kunne vært utlyst en konkurranse som inviterer kunstnere til å tegne forslag der samenes historie fortelles gjennom symbol og bilder. I itillegg bør Else Laula Renberg være avbilda på en slik seddel.

Alternativ til en seddel med samenes historie er en samisk jubileumsmynt (f.eks 20 kroningen) i 2017, for å minnes det første samiske landsmøtet.

Viser også til tidligere blogg om samisk språk på den norske myntrekka.

]]> http://retter.no/2010/09/27/samisk-seddel-i-jubelaret-2017/feed/ http://retter.no/2010/09/23/min-f%c3%b8rste-sak-pa-sametinget/ http://retter.no/2010/09/23/min-f%c3%b8rste-sak-pa-sametinget/#comments Thu, 23 Sep 2010 13:54:33 +0000 Gunn-Britt http://retter.no/?p=861

Ceavccageađgi, Nesseby

Den første saken jeg noen sinne løftet for Sametinget var Begrensninger for seinot-snurpere i Varangerfjorden, det var 1. mars 2006. Det er trist å meddele saken enda ikke har kommet til en tilfredsstillende løsning for oss.  Den gang NSR-råd svarte i sin beretning ved neste plenumssamling ,30. mai, at de allerede samme dag som de fikk saken i hende hadde rettet en henvendelse til Fiskeri- og kystdepartementet angånde slike begrensinger, i mai samme år hadde de fortsatt ikke fått svar på henvendelsen.

Her ved Varangerfjorden kan vi jo med selvsyn hver sommer registrere at saken fortsatt ikke er løst, ikke til vår fordel hvertfall. Sametinget argumenterer gjentatte ganger blant annet med at nærhets- og avhenighetsprinsippet skal ligge til grunn ved forvaltning av fjordressursene - uten å nå fram til myndighetene.

Senere (i juni 2006) ble som kjent Kystfiskeutvalget oppnevnt og de leverte sin innstilling i februar 2008. Det ble igjen tent et håp hos oss, endelig var det en offetnlig stemme som så vårt  (sjøsamenes) behov for tilgang til ressurser og for å bevare den tradisjonelle fiskeriet, samt en stemme som underbygger vår argumentasjon. Men innstillingen er fortsatt ikke behandlet, og i følge Sametingspresident avhenger all samisk fiskeripolitikk ene og alene av den. Dette tar tid. Carsten Smith, som ledet utvalget, sa allerede i 2008 at klokka var fem på tolv for sjøsamisk kultur. Hva er klokken blitt nå? Tiden går og hvert år i august konstaterer vi at snurperne er tilbake igjen, i fjord etter fjord langs kysten, der det er sei, vel og merke. Fjordene som alt er fri for fisk, er fredet, må skjønne.

Jeg prøver igjen, og løfter saken på nytt for Sametinget. I håp om at Sametingsrådet med alle sine ressurser kan ta opp saken igjen, kanskje ikke bare med Kyst- og fikseridepartementet, men også vurdere andre veier for å få gjennomslag for det sjøsamiske budskapet.

Vier litt plass for et aldri så lite tilbakeblikk til slutt. NSRs 1. ordinære Landsmøte i juni 1969 uttalte følgende i Resolusjon 3:

FREDNING AV PORSANGERFJORDEN MOT FISKE MED SNURPERE OG TRÅL

Landsmøtet krever at Fiskeridepartementet snarest tar skritt i retning av fredning av Porsangerfjorden mot fiske med snurpere og trål. Det drives nå en årviss ruinering av fiskeforekomstene i denne fjorden i likhet med flere av Finnmarksfjordene, og det økonomiske grunnlag for det lokale fjordfiske er sterkt redusert. Dette fjordfiske er nødvendig supplering til jordbruket i dette distrikt, og derfor av avgjørende betydning for bosettingen i området.

I dag er Porsangerfjorden så vidt jeg forstår fredet mot fiske med aktive redskap,  men der er det heller ikek akkurat kø av havgående fartøy som ønsker seg inn, da dette er en av de fjordene der fisket aldri har klart å ta seg opp igjen etter krisen tidlig på 1990-tallet.

Er det slik at vi skal få gjennomslag for begrensninger og fredning først når fjorden er ødelag og tom for fisk?

]]> http://retter.no/2010/09/23/min-f%c3%b8rste-sak-pa-sametinget/feed/