Jeg trudde i grunnen aldri at det ville være nødvendig, men for sikkerhetsskyld ønsker jeg å presisere følgende: Fryseboksen våres er nu ganske tom. Seien, laksen, flyndra og kveita fra i fjor er spist opp. Det samme er hysefiskebollene og hyse- og seikakene fra i fjor høst. Torsken fra i vinter som ble frøsset ned, fersk eller salta, er også spist opp. Seien er ikke kommet inn Varangerfjorden enda, men den burde da være her snart. Flyndra og kveita kommer ikke inn før på sensommeren.
Men vi trenger likevel ikke å ty til halvfabrikater i frysedisken. For heldigvis har vi fortsatt noen som får lov til å fiske laks, ikke i elva nei, men i fjorden. Vår eldre nabo har berga sin lakseplass, har utstyret det fortsatt er lov til å bruke, de fire dagene i uka det fortsatt er lov til å sette bruket. Så nu har vi sikret en god forsyning med laks som kan stekes, kokes, grilles eller saltes. Livet er fortsatt godt å leve her ved den rike Varangerfjorden. Men skulle gjerne sett at det sto flere sjølaksefiskere klar til å ta over – sånn at vi fortsatt kan glede oss over sjøfiska laks som en naturlig del av menyen i framtida.
Skriver det her for at vi hverken skal glemme å bruke ressursan eller glemme å dokumentere vår tilstedeværelse og bruk av ressursan i fjorden!
Jeg hadde aldri tenkt å nevne det
men nå har alt blitt etterpå
Det var siste gang jeg så deg
Jeg løftet blikket mitt og så
Fra “Ekorn over veien” Tekst av: Arnt Birkedal/Ole Paus
Vi skal løfte blikket og se nu, ikke la det bli noe etterpå, når det gjelder tradisjonell utnyttelse av ressursene i fjorden.
