Så er debatten i gang igjen. Først hentyder et vikarbyrå at finnmarkingene er latsabber - dette sies av noen som må mene seg selv å ha høyere arbeidsmoral enn oss. Leder i Norges Fiskarlag Reidar Nilsen går også langt i å antyde at fjordfiskerne i Finnmark var late i årene 1987/88/89 - år med svarte fjorder etter en periode med dårlig forvaltning som førte til overfiske og påfølgende selinvasjon.

Men hvorfor får folk utenfra dette inntrykket i forhold til Finnmark egentlig? Og er det noe vi skal skjemmes over? Eller skal vi være stolte av dette levesettet?

Dette krever nok en lengere antropologisk utredning, men jeg tillater meg å trekke en rask slutning: sjøsamen, kombinasjonsnæringsutøveren, Finnmarkingen - vi har mange navn - har bodd og overlevd under tøffe subarktiske forhold, med skiftende vær og naturforhold og dermed også skiftende tilgang til ressurser. Det er likevel mangfoldet av ressurser som har vært livsgrunnlaget. Dette har lært oss å ikke gjøre oss avhengig av en ressurs, som la oss si for eksempel torsk. Når torskefisket svikter, så har man ikke dratt til Oslo for å lobbe for sin syke mor i Stortingets korridorer, men konstatert at noe er galt i fjorden og at man må redusere beskatningen for en stund og deretter tatt seg flere snekkerjobber, eller vært dreng i reindrifta, eller fiska mer i fjellvannene eller lignende. Det er det som er essensen i å være en kombinasjonsnæringsutøver, eller sjøsame, eller en helt allminnelig finnmarking. Man er fleksibel. Men når fiske tar seg opp igjen, vil man selvfølgelig være med på det igjen. Det er livet i fjorden som er grunnpilaren - og har vært grunnlaget for kulturen i over 10 000 år.

Til vikarbyret: man er ikke nødvendigvis lat om man ikke ønsker seg fast jobb med én arbeidsgiver. Man ønsker bare ikke binde seg - da får man jo ikke tid til å høste av naturen - på si. I engere kretser kalles dette å være frilanser. I Finnmark blir man kalt lat - fordi kombinasjonsnæringsutøver ikke er en anerkjent tittel. Trygden, og spesielt uføretrygd, burde heller vært kalt statens minstelønn. Den danner grunnlaget for at man fortsatt kan drive tradisjonell kombinajsonsbruk av fjord og utmark. Dette er også tidligere sosialarbeider i Finnmark, Trygve Ballari inne på i sitt leserinnlegg i Finnmarken i dag torsdag 8. oktober. Hvordan vi skal sikre kombinasjonsnæring som en anerkjent næring med alt som følger med det, er en debatt som fortsatt pågår og som vi skal fortsette med, blant annet på Sametinget.

Til Reidar Nilsen: man er ikke lat, fordi man har flere ben å lene seg på enn kun torskefiske og fordi man ikke kaster bort tid på å fiske i en svart fjord, men tar inn årene og lar bestanden ta seg opp igjen, før man igjen ønsker å fiske. Jeg vil påstå at en næringsgruppe som kun beskatter en art/bestand og krever almisser fra staten på andres bekostning når fisket svikter - setter seg selv i en veldig sårbar situasjon næringsmessig. Hva skal disse leve av, om temperaturen i Barentshavet fortsetter å stige og torskebestanden trekker seg ut av norsk økonomisk sone i sin søken etter mat og kaldere vann?Forventer Norges Fiskarlag at man norske myndigheter tar kvoter fra Russiske fiskere for å sikre den norske flåten?

Jeg blir egentlig litt glad når folk utenfra fortsatt oppfatter oss som latsabber. Det tolker jeg dithen at det tradisjonelle levesettet fortsatt lever. Vi trenger latsabbene, eller kall det gjerne frilanserne i Finnmark, for å ta vare på den stolte sjøsamiske kulturen - og vi har fortsatt ressursgrunnlaget for en slik kultur - om vi bare har rett til den.

Tags: finnmarking, frilanser, kombinasjonsnæring, latsabb, Norges fiskarlag, sjøsame, torskekvoter