Archive for category klimaendringer

Hva skal vi med all den strømmen?

En ting er hvor strømmen skal føres, i kabel på sjøbunnen eller i wire gjennom lufta ved hjelp av monster-master.   Et annet spørsmålet er hva som fremtvinger utbygging av monsterlinjer, som kV 420 mellom Balsfjord-Hammerfest og videre til Varangerbotn og Kirkenes. Det er naivt å tro at det er fordi vi i grisgrendte strøk, på steder som rundt Hammerfest eller ved Varangerfjorden, fortjener stabil strømtilførsel.

Norge setter seg høye mål og skal bidra med sitt til å redusere globale CO2-utslipp, må vite.  Da kan man egentlig ikke drifte slike monsteranlegg som gassanlegget på Melkøya for egen maskin med egen gass. I dag drives, så vidt jeg forstår, anlegget på Melkøya i hovedsak av gassen man selv produserer,  dette fører til store CO2-utslipp som kommer med i Norges CO2-regnskap. Noen får korrigere meg, om jeg tar feil.

For at Norge skal kunne vise til reduksjon av CO2 utslipp, så mener man at anlegget på Melkøya snarest må elektrifiseres  og drives med strøm fra kV420 Balsfjord-Hammerfest, i stedet.  Dermed får man heller  eksportert all gassen fra feltet, med det yndige navnet Snehvit, ut av landet.  Slik at det er de andre som må plages med CO2-utslippet fra Snehvit-gassen i sine nasjonale CO2-regnskap.

At strømmen fra kV420 Balsfjord-Hammerfest skal føres videre til Kirkenes, er for å holde i hevd giftutslippene i Bøkfjorden fra malmproduksjonen ved Sydvaranger-gruver, og “sånn går nu dagan.” Må bare avslutningsvis melde om at strømtilførselen til nordsida av Varangerfjorden oppleves stabil og vi har sjelden brudd, men er likevel sårbar om uhellet skulle være ute.

Tags: , , , , , , ,

No Comments

Muorraguksi til Sametinget - Sparetiltak DEL IV

Sametingets plenum diskuterte på fredag energi og klimapolitikk. Representantene viste stort engasjement til å være siste dag i en lang plenumsuke. Under debatten fikk jeg formidlet noe av det jeg har tatt opp her i bloggen min denne uka.

Vi trenger ikke kaste alt som er gammelt overbord, men holde de gode tradisjonelle verdiene i hevd. Kan det samiske samfunn bidra til reduksjon av klimagassutslippene, ved rett og slett gjøre som vi har gjort før? Et helt konkret eksempel: jeg har ofte hørt mamma kommentere når jeg tar ren kopp i fra skapet: “skal du igjen ta en ren kopp, du har jo en fra før!”. Jeg tror ikke hun sier det fordi hun er lat til å vaske opp, eller rettere, fordi jeg er lat til å vaske opp, det handler nok like mye om å formidle måtehold og gjenbruk. Selv om de fleste i dag har oppvaskmaskin,  så kan vi godt bruke samme kopp flere ganger.

Så kan du forestille deg Sametingets plenum, der tar jeg en ren kopp minst fem ganger pr dag: om morgen før møtet, til kl 10.30-pausen, til lunsjpausen, til kl 15-pausen og kl 17-pausen, og kanskje en kopp kakao enda etter plenum, om det blir en lang dag. I tillegg bruker jeg minst like mange plastkopper fra vanndispenserne som nu er plassert rundt omkring i Sametingsbygget, og da har jeg ikke tatt med det jeg bruker på hotellet. Omtrent hver gang tar jeg mes selv i å tenke: ” jaja, ny kopp igjen…”

På bakgrunn av dette utfordret jeg på fredag Sametingsrådet å skaffe alle Sametingsrepresentantene hver sin kopp med navn på, til mai plenum. Det perfekte ville vært en muorraguksi vi kan henge i beltet og bruke både til kaffe og vann, både på hotellet og på Sametingsbygget hele uka, og som vi kan holde orden på selv. Guksien kan henge på veggen i Sametingets kantina mens vi er hjemme. Ideelt sett vil en tradisjonell guksi kunne være symbolet på at Sametinget gjør noe konkret for å redusere forbruket av oppvaskmiddel, energibruk ved oppvask og plastkopper. Guksien i beltet kan også representere et håndfast symbol på at vi tar  i bruk tradisjonskunnskap i møte med nye utfordringer med energiforbruk, behov for utvikling av nye energikilder og klimaendringer. Sist og ikke minst, samisk duodji ville fått et lite løft.

Jeg kan tenke med at det er en viss risiko for at Mattilsynet og Riksrevisjonen ikke vil tillate slik praksis ved en offentlig institusjon, vi kan jo bli syke av å drikke ut av en kopp som ikke blir vaska fem ganger om dagen, må vite, og ikke er det budsjettert for en slik investering heller. Slike guksier som samene bruker representerer sikkert en helserisiko ikke bare for representantene, men også for ansatte og besøkende. Kanskje må vi dermed tillate litt innovasjon: hva med en guksi med plast inni, tre utenpå og termoselement i mellom? Det er litt upraktisk å henge porselen i beltet. Det bør være av uknuselig materiale. Vel, det blir opp til Sametingsrådet å finne det ut. Det er de som fikk utfordringen. Jeg venter i spenning på neste plenum i mai.

Tags: , , , , , , , ,

3 Comments

Hva kan jeg gjøre for å spare miljøet? DEL I

(Med forbehold om sterk forenkling av problematikk, løsning og tallmateriale)

Susanne Amalie har i sin blogg kommet med en grønn bekjennelse, der hun reflekterer over inntaket av kjøtt opp mot klimagassutslipp ved kjøttproduksjon. Det har fått meg til å skrive ned egne tanker om hva jeg gjør - og kan gjøre, for å redusere mine klimagassutslipp.

Jeg har til daglig hjemmekontor. Det betyr at jeg ikke trenger å kjøre til og fra arbeid hver dag. Fra mitt utgangspunkt kan man gå ut i fra at jeg enten måtte ha pendlet til Varangerbotn eller Vadsø, som ville ført til henholdsvis 30 eller 70 kilometer tur retur hver dag. Det betyr ikke at jeg klarer meg uten bil. Nærmeste butikk er 15 km unna. Og i butikk må man fortsatt en gang i blant. Her er utfordringen at man ikke legger opp til innkjøp hver dag, men samler sine ærend til for eksempel én tur pr uke. For å sitere respektable Andreas Iversen, som lenge før klimakrisen uttrykte god gammeldags måtehold da han konstaterte:  “- ikke noen tur til Varangerbotn før man har samlet opp minst tre ærend der!”

Dette prøver jeg å leve opp til. Det er om å gjøre å planlegge menyen og samle innkjøpene og besøk på offentlige kontor, bank et cetera til ett besøk, i stedet for å gjøre seg flere turer i uka. Så skal det sies at det er noe sosialt over et besøk til butikken, men nu har vi jo så mange slags sosiale medier som kan veie opp for noe av den daglige kontakten med folk. Dessuten møter man jo fortsatt folk til fots til postkassa.

Med dette håper jeg at jeg kan bidra til mindre utslipp fra bilkjøring.

Tags: ,

5 Comments

6. februar talen

Kjære Nessebyværinger,
Tillykke med dagen alle sammen, håper dere har hatt en fin feiring av samisk nasjonaldag, så langt.

Vi er samlet her i dag for å feire samisk nasjonaldag og det er artig å se at så mange har valgt å feire dagen sammen her i Varangerbotn. Bakgrunnen for at 6. februar er valgt til samisk nasjonaldag er for å markere det første samiske landsmøtet som kom sammen 6. februar 1917 i Trondheim. Det var første gang i historien at nord- og sørsamer fra forskjellige land kom sammen for å diskutere felles saker og utfordringer. Elsa Laula Renberg tok initiativet til og realiserte møtet som samlet mer enn hundre samer, blant dem var det også folk fra vårt område som hadde reist den lange veien til Trondheim – for 93 år siden. De her, våre forgjengere, som dro på Landsmøte var virkelig pionerer, og sørsamekvinnen Elsa Laula Renberg, som tok initiativet, er vår heltinne.

Man kan trygt si at samenes situasjon er blitt betraktelig bedre siden 1917. Mange rettigheter er på plass i lovsform, for å sikre samefolket de samme rettigheter som den øvrige befolkning. Jeg sier samme rettigheter, for her er det ikke snakk om særrettigheter. Fra samisk hold har man bedt om de samme rettigheter som den øvrige befolkning til å bruke og undervise språket vårt – på linje med øvrig befolkning som får undervisning på sitt språk. Dette er noe skolemannen fra Tana, Per Fokstad (for øvrig min slektning) foreslo allerede i 1924. Vi har bedt om de samme rettighetene til å eie jord og benytte naturressursene, som øvrig befolkning i landet, og som sørsida mannen Isak Saba uttrykte som målsetting i sitt valgprogram da han ble valgt til Stortinget i 1906. Mye har gått framover siden den tid, men vi har kanskje tapt noe på veien i forhold til kunnskap og verdier i forhold til naturen, verdier som kunne vært til nytte i møte med utfordringer som klimaendringer og forurensing bringer med seg.

For 100 år siden var arenaen for å løfte felles saker og utfordringer på landsbasis eller på nordisk nivå. I dag har vi Sameting i Finland, Sverige og Norge som steller med samiske saker. Arenaen for å diskutere samers og andre urfolkssaker er utvidet til FN nivå, til samarbeidet mellom arktiske land, og til samarbeidet i Barents regionen. Andre urfolk i verden verdsetter samenes lange og solide erfaring med å løfte sine saker på en fredelig måte med statlige myndigheter i sine hjemland. Slik kan man si at vi ikke løfter våre utfordringer kun for egen del, men vår utvikling er til eksempel for urfolk i andre områder som kanskje ikke lever under slike trygge omgivelser som oss. Derfor er vårt arbeid viktig – i solidaritet med andre urfolk. Vi vet at andre ser til oss, både andre lands myndigheter og urfolk, for å se hvordan vi lykkes, eller ikke.

Det ferskeste eksempelet var denne uken i Kirkenes der urfolk i Barents regionen møttes til den første Barents kongressen for å diskutere felles saker og utfordringer. 70 representanter møttes der, blant dem også folk fra Nesseby. Det kom klart fram at den største utfordringa er i forhold til bruk av landområder i en tid da man ser en enorm økning i inngrep for å utvinne ressursene i området. Myndighetene som sitter i hovedstedene som Moskva og Oslo, ser på nordområdene som en ressursbank mens vi som har bodd her i tusener av år, ser på området som vårt hjemland. Dette medfører utfordringer, og makta er ikke først og fremst hos myndighetene men i de store multinasjonale selskapene, som har som mål å tjene stadig mer penger.

Det viktigste som kom fram under konferansen i Kirkenes var at urfolk må være med der beslutninger taes, om det så er i Barents Euro-Arktisk råd eller i statens regjeringer: Nenetsere, Vepsere og Samer har rett til selvbestemmelse, det berører også rett til utvikling. Vi skal selv kunne bestemme om vi ønsker å utvinne mineraler, olje og gass i våre tradisjonelle områder, velge å fortsette med reindrift eller tilpasse alle disse næringene sammen i en meningsfylt sameksistens i nordområdene. I tillegg er selvfølgelig språk og kultur viktig for oss alle.

Når det gjelder rettigheter, så kan vi ikke kreve rettigheter bare for rettighetens skyld, de skal også tas i bruk, ellers kan de like fort forsvinne igjen. Det er en utfordring å kjempe for rettigheter – men det er en helt annen utfordringer å beholde dem. Det betyr at en språklov alene ikke kan berge språket, hvis vi selv ikke bruker språket aktivt.

På en festdag som samisk nasjonaldag, minnes vi ofte historien og våre politiske forgjengere. Men på en slik dag kan vi også minnes andre helter som ikke lenger er blant oss, våre kunstnere og språksmeder, som har verdsatt vår kultur og vårt språk og bidratt til å utvikle den.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å være Nesseby patriot, det må man vel ha lov til på en dag som denne. Vi kan være stolt over at det var en Nessebyværing som var den første samen på Stortinget og som skrev den samiske nasjonalsangen som kan høres over hele Sápmi og byer der det bor samer i dag: i Murmansk, Utsjok, Alta og Stockholm. Nessebyværingene Johan Roska og Njuolla deltok på det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Og på Barents konferansen i går, ble det lagt merke til at det en stund var tre Nessebyværinger i front: Statssekretær Raimo Valle på talerstolen, med Bjarne Store Jakobsen og meg som møteledere. Så man kan trygt si Nessebyværinger fortsatt er med på å sette dagsorden.

Dere har kanskje alle erfart at man ikke lengre trenger å forklare folk man møter hvor Nesseby ligger. Ungdommen i The BlackSheeps har satt Nesseby kraftig på kartet. Vi har også dyktig og sprek ungdom som skir og sparker fotball, ikke bare her hjemme, men de får være med til Jordan, Canada og Alaska. Men man trenger ikke være idrettsutøver eller musiker for å komme av sted. Før jul traff jeg to Nesseby ungdommer på verdens største konferanse i København, som klarte å samle flere verdensledere enn noensinne før, for å diskutere felles saker og utfordringer. Det var klimaendringene som var temaet som klarte å samle så mange mennesker på en gang. Og her var Nesseby ungdommens fortellinger og bilder om klimaendringer slik de ser det her hjemme. Mange fikk se deres og andre arktiske ungdoms bilder og ord utstilt på Danmarks nasjonalmuseum.

Jeg pleier å tenke at det er en berikelse å vokse opp på et lite sted. Her er det unike muligheter som jeg tror skapet spesielt selvstendige individer. Mange sentrale og dyktige folk som jeg har truffet ute i verden kommer fra små steder. Selv om det kan virke kjedelig å være ung i Nesseby, så er hver enkelt unik, nettopp fordi man klarer seg og er fra Nesseby. Her blir man sett. Det kan vi være rett stolte av. Vår rike historie har gitt oss mange gode forbilder og vår ungdom viser allerede at de bringer den rike arven inn i framtiden på sin egen måte.

Fortsatt tillykke med dagen.
Takk.

Tags: , , , , , , ,

1 Comment

Frilanser eller latsabb

Så er debatten i gang igjen. Først hentyder et vikarbyrå at finnmarkingene er latsabber - dette sies av noen som må mene seg selv å ha høyere arbeidsmoral enn oss. Leder i Norges Fiskarlag Reidar Nilsen går også langt i å antyde at fjordfiskerne i Finnmark var late i årene 1987/88/89 - år med svarte fjorder etter en periode med dårlig forvaltning som førte til overfiske og påfølgende selinvasjon.

Men hvorfor får folk utenfra dette inntrykket i forhold til Finnmark egentlig? Og er det noe vi skal skjemmes over? Eller skal vi være stolte av dette levesettet?

Dette krever nok en lengere antropologisk utredning, men jeg tillater meg å trekke en rask slutning: sjøsamen, kombinasjonsnæringsutøveren, Finnmarkingen - vi har mange navn - har bodd og overlevd under tøffe subarktiske forhold, med skiftende vær og naturforhold og dermed også skiftende tilgang til ressurser. Det er likevel mangfoldet av ressurser som har vært livsgrunnlaget. Dette har lært oss å ikke gjøre oss avhengig av en ressurs, som la oss si for eksempel torsk. Når torskefisket svikter, så har man ikke dratt til Oslo for å lobbe for sin syke mor i Stortingets korridorer, men konstatert at noe er galt i fjorden og at man må redusere beskatningen for en stund og deretter tatt seg flere snekkerjobber, eller vært dreng i reindrifta, eller fiska mer i fjellvannene eller lignende. Det er det som er essensen i å være en kombinasjonsnæringsutøver, eller sjøsame, eller en helt allminnelig finnmarking. Man er fleksibel. Men når fiske tar seg opp igjen, vil man selvfølgelig være med på det igjen. Det er livet i fjorden som er grunnpilaren - og har vært grunnlaget for kulturen i over 10 000 år.

Til vikarbyret: man er ikke nødvendigvis lat om man ikke ønsker seg fast jobb med én arbeidsgiver. Man ønsker bare ikke binde seg - da får man jo ikke tid til å høste av naturen - på si. I engere kretser kalles dette å være frilanser. I Finnmark blir man kalt lat - fordi kombinasjonsnæringsutøver ikke er en anerkjent tittel. Trygden, og spesielt uføretrygd, burde heller vært kalt statens minstelønn. Den danner grunnlaget for at man fortsatt kan drive tradisjonell kombinajsonsbruk av fjord og utmark. Dette er også tidligere sosialarbeider i Finnmark, Trygve Ballari inne på i sitt leserinnlegg i Finnmarken i dag torsdag 8. oktober. Hvordan vi skal sikre kombinasjonsnæring som en anerkjent næring med alt som følger med det, er en debatt som fortsatt pågår og som vi skal fortsette med, blant annet på Sametinget.

Til Reidar Nilsen: man er ikke lat, fordi man har flere ben å lene seg på enn kun torskefiske og fordi man ikke kaster bort tid på å fiske i en svart fjord, men tar inn årene og lar bestanden ta seg opp igjen, før man igjen ønsker å fiske. Jeg vil påstå at en næringsgruppe som kun beskatter en art/bestand og krever almisser fra staten på andres bekostning når fisket svikter - setter seg selv i en veldig sårbar situasjon næringsmessig. Hva skal disse leve av, om temperaturen i Barentshavet fortsetter å stige og torskebestanden trekker seg ut av norsk økonomisk sone i sin søken etter mat og kaldere vann?Forventer Norges Fiskarlag at man norske myndigheter tar kvoter fra Russiske fiskere for å sikre den norske flåten?

Jeg blir egentlig litt glad når folk utenfra fortsatt oppfatter oss som latsabber. Det tolker jeg dithen at det tradisjonelle levesettet fortsatt lever. Vi trenger latsabbene, eller kall det gjerne frilanserne i Finnmark, for å ta vare på den stolte sjøsamiske kulturen - og vi har fortsatt ressursgrunnlaget for en slik kultur - om vi bare har rett til den.

Tags: , , , , , ,

1 Comment

World Wide View on Global Warming - sett fra Bergeby

På lørdag hadde jeg gleden av å delta på  folketoppmøte om klima på Folkets Hus i Oslo som en del av ‘World Wide Views on Global Warming’, sammen med (nesten) 99 andre klima- og miljøengasjerte landsmenn. For meg var dette en aldeles ny setting å diskutere et etterhvert velkjent problemstilling. Vi ble introdusert for fire forskjellige tema relatert til klimaforhandlingene med påfølgende debatt i små grupper rundt bordene . Det var faktisk ganske artig å snakke om klimasaker  med seks på forhånd vilt fremmede mennesker med helt forskjellig alder, bakgrunn og utgangspunkt og fra vidt forskjellige steder av landet - en  hel dag - mens det ble bært inn frukt, grønnsaker, brødskiver, kaffe, brus og vann til oss.

Folketoppmøte på Folkets hus, Oslo 26. september. Bilde fra: http://teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=321&amid=8341

Folketoppmøte på Folkets hus, Oslo 26. september. Bilde fra: http://teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=321&amid=8341

Det uvante her var at rammene var ganske låste. De samme spørsmålene skulle opp i 38 andre land - på 44 andre steder, og resultatene fra alle stedene skal kunne sammenlignes - om ikke annet som en artig øvelse. Så her fikk jeg ikke tatt det sedvanlige innfallsvinkelen: utfordre rammene, utgangspunktet, konklusjonene eller påpeke manglene i utredningen. Det som derimot overrasket meg postivt, var at folk flest er veldig villig til å ta ansvar for eget forbruk og ta sin del av støyten for å redusere akselerasjoen av klimaendringene. Det som ikke overrasket meg, var at også de andre rundt vårt bord savner mer balansert informasjon i media om klimaendringer og dets konsekvenser og mulige tiltak.

I femte bolk skulle hver enkelt formulere sin egen anbefaling til Norges delegasjon til COP 15 i København i desember. En utfordring, i og med at man kan gå ut i fra at delegasjonen har best tilgjengelige ekspertise i Norge tilgjengelig til å hjelpe seg og rike lobbyister som hegner om sitt næringsgrunnlag. Hva skulle vi så fokusere på? Dette ville vært mine 40 ord til den norske delegasjonen:

“Støtt kraftigst mulig klimamål, men utarbeid også konkrete tiltak og balansert informasjon som folk forstår Klimatilpasningsstrategiene må baseres på best tilgjngelig kunnskap, både erfaringsbasert kunnskap og vitenskap. Sats på lokal kapasitetsoppbygging for å hjelpe folk til å hjelpe seg selv.”

Tags: , , ,

No Comments

Sjøsamisk kultur

Samisk kultur ved kyst og fjord kjennetegnes ved at man fisker på forskjellige arter gjennom året. Man gjør seg ikke avhenging av én fiskeart, men beskatter det som er tilgjengelig; torsk om vinteren, rognkjeks og laks om våren, sei og hyse om sommeren, og om høsten er det mange som gleder seg til både flyndre og kveite, og etter hvert også krabbe. Om et fiske skulle slå feil, fordi seien for eksempel er vár for temperaturen i vannet, så har man flere bein å stå på. Slik gjør man seg mindre sårbar for naturlige svingninger i de forskjellige fiskebestandene.

Før i tida var de mindre fiskemottakene i stand til å ta i mot alle de forskjellige artene, avhengig av sesong. Dermed hadde man arbeid også på land omtrent året rundt.

Den norske økonomien er veldig avhengig av eksport av torsk, og store deler av den norske torsken tas i nord. Man kan allerede måle at havtemperaturen i nord stiger, og Varangerfjorden har allerede sett vekst i torskefiske de siste årene. Torsk som sannsynligvis har trekt nordover for å finne passelig havtemperatur.

Havforskningsinstituttet overvåker fiskebestandene også i forhold til klimaendringene. Hvis havtemperaturen fortsetter å stige, vil torsken fortsette å trekke nord- eller østover for å finne kaldere vann. Til områder som kan vise seg å være utenfor norsk økonomisk sone. Hva vil så skje med norsk fiskeeksport og økonomi? Den som er så avhenging av nettopp torsk.

Er norsk økonomi sårbar for klimaendringer? Kanskje til og med mer sårbar enn lokal kyst- og fjordkultur, som jeg vil påstå er mer tilpasningsdyktig. Havforskningsinstituttet har allerede antydet at fiskeoppdrett kan være løsningen. Hvis man ser at det er fare for at torsken trekker ut av norsk økonomisk sone, ja så gjerder vi den bare inn og berger dermed norsk økonomi. En løsning som igjen rammer fjordfiskerne, med alle de konsekvenser stor tetthet av hvitfiskoppdrett vil ha.

Den beste løsningen vil være å vedta kystfikseutvalgets innstilling som den foreligger og sikre Finnmarks fjord- og kystfiskeres rettigheter til et liv som fisker. NSR/SáB vil fortsatt kjempe for livsgrunnlaget i sjøsamiske områder, også i forhold til de statig nye utfordringene.

Tags: , , , ,

4 Comments

Hva gjør egentlig Jonas?

I vinter hørte jeg tilfeldigvis et  “Tid for tænnis” kåseri av Ingvild Wedaa Tennfjord på NRK med den treffende tittelen Alle liker Jonas (Kåseriet kan høres ved å klikke her). Tennfjord lurer blant på hva Jonas egentlig har fått utrettet og hun funderer på hva Jonas egentlig mener. Hun har ingen svar.  Har du? Når du tenker deg godt om! Men likevel liker alle Jonas.

Ta nordområdepolitikken for eksempel. Det er Jonas som sendes ut i bresjen i nordområde- og arktiske forhold. Men skjer det noe? Har Jonas utretta noe?  Tja. Er helt enig med Tennfjord - det er virkelig vanskelig å finne et svar. Vender kanskje tilbake til temaet - når jeg kommer på noe Jonas har gjort…

Tags: , , ,

2 Comments

To uker med klimaforhandlinger

Endelig hjemme igjen etter to uker på veien i embets medfør. Det har vært to veldig krevende men høyst interessante og givende uker. Det har heldigvis kun vært ett gjennomgangstema: urfolk og klimaendringer. Det gjør jo en lang ferd noe enklere å forholde seg til.

Den første del av reisen gikk til Anchorage i Alaska for urfolks toppmøte om klimaendringer. Møtet samlet rundt 400 urfolksdelegater fra alle verdens 7 regioner.  Delegatene delte erfaringer og løsninger på utfordringene vi som urfolks står ovenfor og som er relatert til klimaendringene. Resultatet var blant annet en deklarasjon med konkrete innspill til FNs klimaforhandlinger.

Den andre uka var på mer hjemlige trakter, da Norge inviterte til Melting Ice konferanse samtidig med avslutning av deres formannskap i Arktisk råd. Samme tema - en litt annen verden. Forhandlingene i Anchorage uka før var godt å ha med seg, friskt i minne, for å spisse budskapet vårt i den Arktiske storpolitiske verden.

Chief Erasmus, Ole Henrik Magga, Chief Stickman, former vice-president Al Gore, Gunn-Britt Retter. Photo: Harald Finkler

Chief Erasmus, Ole Henrik Magga, Chief Stickman, former vice-president Al Gore, Gunn-Britt Retter. Photo: Harald Finkler

Tags: , , , , , , ,

1 Comment

Fremmed eller kjent art?

Rognetreet i hagen er full av en fugl som er rødgrå med svart strupe, har et svart bånd gjennom hvert øye og gul stjertspiss. Fjærdrakten danner en svært lang tufs på hodet. Kan ikke huske å ha sett en fugl med den karakteristikken i hagen vårs her i Bergeby før. Om den er kjent eller fremmed får jeg en slags bekreftelse så snart jeg kommer opp fra kjelleren med kontorutsikta til rognetreet og til stueetasjen med panoramautsikten. Der sitter mamma og blar i husets fuglebøker. Hun har tydeligvis ikke sett fuglen før. Sammen kan vi konstatere at det er arten sidensvans vi stadigvekk kan observerer i flokkevis i hagen, der dem spiser rognebær og bæsjer.

Fremmed eller ikke. Artens vitenskapelige navn er Bombycilla garrulus - et ganske morsomt navn, som gir assosiasjoner til både herværende bygd og konsekvensen av å spise gamle og gjærede bær  - på samisk, vel og merke.

bombycilla_garrulus

Kanskje har den ellers holdt til i skogen , men mange av trærne der er jo død etter lauvmakkangrepet. Kanskje er det derfor vi ser den i hagen nu, eller kasnkje har den ikke vært vanlig her i Varanger før. På det her området er jeg ikke helt oppdatert.

Tags: ,

8 Comments

Bad Behavior has blocked 116 access attempts in the last 7 days.