Revefarm i Mortensnes i forgrunnnen og seinotsnurpere i på fjorden i bakgrunnen.

APs Parlamentariske leder, Helga Pedersen,  sa under sitt besøk i Varangerbotn på torsdag da hun ble gjort kjent med at seinotsnurperne var langt inne i fjorden å fiska:  - Har dem lov til det, da?

- Ja, Helga, dem har visst fortsatt lov til det - tydeligvis. Men ingen i indre Varanger forstår hvorfor. Vi vet bare at fjordfiskerne vil slite med å finne sei etter dette effektive besøket.

Lar PCen være hjemme, mens jeg selv drar på ferie for et par uker.

Sitter på et verksted om økosystem-basert forvaltning i arktiske-marine områder. Noen lurer på hvilken interesser samer har i arktiske-havområder, for vi har da aldri vært der ute og dermed kan vi da heller ikke ha rettighetskrav til havs. Så først må jeg i gang å forklare at samer også bor ved fjordene og langs kysten og høster av marine ressurser og at det kan spores 10 000 år lang sammenhengene bosetting, som for eksempel på mitt hjemsted i Nesseby.

Det andre argumentet jeg bruker er at vi har krav på å sikre ressursgrunnlaget for vår kultur. Det tolker jeg som at det er i samisk interesse å ha sunne økosystemer i havet som produserer variasjon av fiskearter (torsk, laks, sei, hyse, flyndre, kveite og annet), krabber, hval og sel. På den måten kan vi sikre ressursgrunnlaget også for framtida.

Så nu sitter jeg her, og lurer på om det er allment kjent at livet ved randen av havisen er rikt på plankton og mikro-organismer, der i blant krill som består av 80 % fett. Forenklet beskrevet: når lodda vandrer ut til iskanten og beiter på det rike livet der, så får torsken, som spiser lodda, tilgang til fettet fra havdypet og dermed bygger den opp lagre med omega-3 fettsyrer. Og det er jo nettopp disse fettsyrene som er vitsen med å spise fisk. Derfor bryr jeg meg om hvordan havisen flytter på seg, hvordan området blir forvaltet, og at økosystemene holder seg rene og sunne - havet har direkte påvirkning til vårt liv på land.

Deltagerne i gruppearbeidet fokuserer på lovgivning og forvaltning og diskuterer om eksisterende instrumenter er gode nok og om man trenger en ny bindende avtale for havområdene, eller kun implementere de eksisterende beslutninger. Skal jeg ta ordet for å minne dem om at det viktigste er at økosystemene også er i stand til å produsere levende ressurser for oss også i framtida. Dette må være det overordnede målet med forvaltninga.

Vi i Norske Samers Riksforbund har full forståelse for Naturvernforbundets og Natur og Ungdoms anmeldelse av Sydvaranger Gruve AS for brudd på forurensningsloven og at de bør straffes for kjemikaliedumpinga i Bøkfjorden, som det kommer fram i FiskeribladetFiskaren onsdag 2. juni.

Norske Samers Riksforbund mener Sydvaranger Gruves utslipp som omsøkt vil ha alvorlige konsekvenser for økosystemet og matproduksjonen i Bøkfjorden. Dette er en sak der Klima og forurensningsdirektoratet (KLIF) må tørre å si fra om at kjemikaliene som Sydvaranger Gruve har søkt om tillatelse til å dumpe, vil ha konsekvenser livet i fjorden, og spesielt for villaksestammen som nasjonal laksefjord statusen er ment å verne om.

Det er ett eller annet som er riv ruskende galt. Man får inntrykk av at bare man er store nok, så skal man få lov til å ødelegge verdifullt liv rundt seg. Som Sør-Varanger samfunnet vet veldig godt, så har gruvevirksomhet en ende, mens fisk vil være en ressurs som med bærekraftig uttak vil være tilgjengelig i uoverskuelig framtid. Dette har vi ikke råd til å ødelegge. Til sammenligning sliter reindrifta med å få tillatelse fra fylkets miljøvernmyndigheter å grave ned nedbrytbart organisk slakteavfall fra et feltslakteri, på grunn av forurensningsfaren! - Det vil ikke på noen måte være troverdig miljøpolitikk om Sydvaranger Gruve skal få tillatelse til å slippe ut ikke nedbrytbare kjemikalier som avfall som i størrelsesorden er det mangedoblede, og i konsekvens antagelig vil være uoverskuelig.

Norske Samers Riksforbund ser fram til at også Mattilsynet kommer på banen i denne saken, da det her er snakk om helserisiko ved høsting av sjømat fra det som staten tidligere har gitt statusen nasjonal laksefjord. Bøkfjorden er utnevnt til nasjonal laksefjord med tanke på å gi villasken en særlig beskyttelse og der større inngrep og virksomhet med risiko for alvorlig forurensning ikke er tillatt.  Men bare påvirkningen er stor nok, så må man visst gjerne forgifte en nasjonal laksefjord, mens sjølaksefiskere stadig må tåle å begrense sitt næringsfiske for å verne om villaksestammen, det er så man blir helt oppgitt.

Så er vi samlet til plenumsmøte på Sametinget, for første gang siden plenum i februar. Jeg kan skuffet konstatere at ingen muorraguksi merket med mitt navn ventet på  meg her.  Jeg oppfordret jo som kjent Sametingsrådet i februar om å få lagd muorraguksi til alle representantene for å spare oppvask.

Et av de ting som nu er samlet på ett sted her i huset er mine gummistrikker. De har fått sin faste plass i en høvelig skuff på kjøkkenet. Ikke noe med at de brune gummistrikker flyter rundt i forskjellig skåler eller henger på kroker rundt om kring. Nei, de ligger pent samlet i et hjørne av en skuff. Noen er riktig gamle og lider skjebnen som gamle strikk pleier - de ryker når de strammes. Og det er det dagens lille hverdagsopplevelse handler om.

I går lagde jeg meg suppe til kvelds, etter oppskrift fra en wok kokebok som jeg nettopp fikk i gave. En deilig suppe med grønnsaker, kokosmelk, grønnsaksbuljøng, chili og bitte litt nudler (50 g). Jeg bruker fullkornsnulder, som er litt brune i fargen.  Som så ofte ellers til wokretter, så skal det litt aspargesbønner i til sist. Det har jeg alltid i fryseren, veldig praktisk som wokfyll. Det går jo ikke en hel pakke aspargesbønner til suppe for en, så man tar litt bønner i maten og resten skal tilbake til fryseren med en gang. For å unngå at bønnene skulle komme ut av den åpne posen, så strammet jeg en gummistrikk rundt pakken. Akkurat i går, da det allerede var nudler i suppa, så kom jeg over et av de morkne strikkene - den røk tvers av i det jeg strammet til og fløy gjennom luften i retning komfyren og borte var den! Den var ikke å se, hverken på kjøkkenbenken eller på gulvet. Og det var jammen ikke godt å vite om den havna i suppa. Det er dårlig sikt i en suppe av kokosmelk, og 50 gram fullkornsnudler virket plutselig ganske mye og veldig lik morken gummistrikk i farge. Men suppa var god den, om strikken gikk ned med suppa, vites ikke.

Mandag var det ett år siden jeg endelig flyttet inn i eget hus. Å flytte er ikke noe som skjer fra en dag til en annen, men  en endring av status fra byggeprosess til flytteprosess. Det tar ikke så lang tid å pakke opp ting som er i daglig bruk å finne plass til dem i nye tomme skap og skuffer. Det som tar tid er alle saker som ikke er i daglig bruk og som man likevel ikke vil, kan eller ønsker å kaste - stort sett av én grunn: de kan vise seg å komme til nytte en vakker dag.

Lenge har jeg hatt en god følelse av at nå er alle gnagsårplaster samlet og å finne på én plass, det samme gjelder håndveskene, blyantene, skismørning, spiker og skruer, skosmøre- og impregneringssaker. Alt er pent samlet og har funnet sin faste plass. Det er en god følelse. Nå vet jeg at om det ikke er gnagsårplaster i akkurat den skuffen, ja så er jeg fri for det og trenger ikke lete andre plasser.

Nu ser det derimot ut til at jeg går en ny fase i møte, nemlig frustrasjonen over å ikke finne ting - hvor la jeg nu akkurat den tingen som jeg har bruk for akkurat nu!  Dette gjelder stort sett for sesonbetonte saker. Det første som satte i gang en slik leteaksjon var sugerør, som jeg bestemt mener jeg en gang i tiden har kjøpt billig i Danmark, som kom med flyttelasset til leiligheten min nede hos mamma, og som kom opp derfra med flyttelasset i fjor - nu er det smoothiesesong, og jeg kan ikke finne sugerørene. De viser seg bare en gang iblant, såpass at man vet man har dem - et eller annet sted. De blir aldri brukt opp, fordi de alltid gjemmer seg på et sted man ikke husker hvor er, når man har bruk for dem. Og man trenger jo ikke kjøpe nye, for man vet jo at man har det et eller annet sted.

Den andre leteaksjonen på kort tid ble utløst av en glasspynt som skal henge i vinduet, de kommer i en serie, der jeg har fire fra før, og som jeg fikk den femta av i anledning ettårsdagen for innflyttinga. Men de kom heldigvis ganske fort til rette. De lå nemlig i en av eskene som fortsatt ikke er helt pakket ut på kontoret, de fire glasspynt kom ut og esken er enda litt nærmere å tømmes. Mon tro om sugererørene også ligger i en av de eskene?

Er det sugerør i noen av disse eskene mon tro?

Sist uke var i Arktisk tegn i København. Danmark er midtveis i sitt formannskap i Arktisk råd, det markerte de med et vise-minister eller statssekretær møte. Nordisk ministerråd benyttet anledningen til arrangere sin arktiske konferanse samme uke, så en stor del av den Arktiske familien var samlet.

Tittelen for Nordisk ministerråds seminar var Arctic - Changing Realities, Statoil var eneste selskap som representerte industrien. Og det holder i lange baner for min del. Underdirektør, eller nestleder (Senior Vice-president) i Statoil kunne fortelle oss i sitt foredrag at fremtiden er under vann og at ENI samme samme dag presenterte sin sikkerhetspakke  for Goliat-feltet utenfor Finnmarkskysten og at den er den beste i hele verden.

Det passet dermed bra at Arktisk råds vise-ministre, under tittelen Emerging issues in the Arctic (Nye spørsmål i Arktis) neste dag blant annet diskuterte Search and Rescue (SAR) (Søk og berging) i Arktis. For hvis det er slik som Statoil sier at fremtida er under vann, så er det klart at det må være storstilt satsing på søk og berging,  for kanskje først og fremst berge framtida. Kanskje det første som må berges opp fra vannet er fokus på kortsiktig fremtidsvyer kontra de langsiktige. På lang sikt er fremtida for oss fortsatt langs kysten og på vidda. Og selv om beredskapen er den beste i verden, er jeg redd for at det fortsatt ikke er godt nok ved en ulykke i kulde, uvær og mørke.

Et spørsmål under Nordisk ministerråds konferanse var hvordan urfolkskulturene skal bevares (preserveres) i møte med nye tider i nord. Dette mener jeg avslører at majoritetskulturen ser på oss urfolk som jordbær som skal konserveres med sukker i et glass. Selv mener jo vi at vi har rett til å utvikle våre kulturer, som andre, men vi skal selv velge hvordan. For meg handler det mer om noe sånt som Cloudberry fields forever.

Jeg registrerer at det ene lønnsoppgjøret etter det andre kommer i havn denne våren. Selv om dette ikke akkurat er det området som fanger min oppmerksomhet mest, så blir det formidlet på nyhetssendingene på radio. Jeg har også fått med meg at det foregår noen streiker som etter hvert trues med å utvides. Dette vil sannsynligvis likevel berøre meg minimalt og derfor har jeg kun notert meg det.

Renholdsarbeiderne er i streik, har jeg hørt. Med hjemmekontor påvirker ikke denne streiken meg på noen måte. Det nærmeste jeg kommer noen form for tjenesteytelser i mitt daglige virke, er ved min mors middagsbord. Der serves middag til den utvidede familien hver dag til samme tid. Her kan jeg konstatere at det vaskes og holdes rent på sedvanlig nivå, så ingen arbeidsnedleggelse der i gården, heller ikke i solidaritet med renholderne som er i streik.

Trygdeoppgjøret er også i havn. Så går nu ikke de trygdede ut i streik ihvertfall. Lurer forresten på hvilket fagforbund som taler deres sak. Og jeg lurer på hva slags sverd de har å rasle med, om forhandlingene skulle låse seg - at de insisterer på å gå ut i arbeid igjen? Neppe .

British Airways’ ansatte har streiket en stund. I går kunne vi høre at streiken i British Airways er god butikk for de andre flyselskapene. De tjener nemlig gode penger på at konkurrenten er i arbeidskonflikt. Det er ikke mye  solidaritet å spore i Britisk luftfart heller.

Hva med vårt eget statlige flyselskap? I dag tidlig (faktisk Dagsnytt kl 05:30!)hørte jeg leder av Transport- og kommunikasjonskomiteen på Stortinget Knut Arild Hareide advare de SAS-ansatte mot å stille for strenge krav i sine forhandlinger. Staten er redd flyselskapet ikke tåler en konflikt til, i en tid der selskapet allerede er hardt presset. Det var en veldig belærende politiker som uttrykte en sikkert velmenende bekymring. Trur ikke man trenger en engstelig politiker til å påpeke det. Man må vel kunne forvente at de SAS-ansatte for lenge siden burde ha sett at de selv er i gang med å kjøre sin arbeidsgiver på dunken. Og at tiden da det var status å være flyvertinne for de få som hadde råd til å fly et par ganger i året, er forbi. For mange er det nærmest mer vanlig å reise med fly enn med buss eller båt. Å jobbe i et flyselskap er i dag å yte det nødvendigste for hvermannsen den tiden man er e ombord.

Jeg vil sikkert ha vanskelig å framdrive noe solidaritet med SAS-ansatte ved en eventuell arbeidskonflikt. Det er også lenge siden jeg så behovet for å ta med små saltpakker og tannstikkere med fra flyet etter endt reise, så det står ikke på meg om SAS går med underskudd.