Archive for category fiskeri

Kartlegging av samisk bruk - eller overvåkning

Sitter på PAME-møte i Klif på Helsfyr. Den første møtedagen så jeg igjen en presentasjon med mange interessante kart. Det var presentasjonen av rapporten om tungolje i Arktis. Ved å hake av i forskjellige bokser får man frem et forenklet bilde av forskjellige slags skip som bruker eller frakter tungolje i arktiske farvann. Fargekoder, på kart som kan legges lag på lag, ja dere kjenner sikkert metoden, dette er etterhvert en ganske vanlig måte å bruke kart på.

PAME presenterte i 2009 AMSA-rapport til Arktisk råd, en utredning av skipstrafikken i Arktis. Rapporten inneholdt 17 anbefalinger til tiltak og oppfølging. Ett av disse omhandler beskyttelse av arktiske folk og miljø og ber blant annet om en kartlegging av arktiske urfolks bruk av marine områder. Til dette har PAME sagt at det er den enkelte stats ansvar å følge opp denne anbefalingen. De fleste statene har nok allerede denne informajsonen, men vil helst ikke ta den frem i dagslyset - får man inntrykk av.

Likevel satt jeg i gang med å dagdrømme litt om hvordan det ville vært om alle arktiske stater hadde informasjon om urfolks bruk av marine områder og at disse dataene var sammenlignbare sirkumpolart, slik som for tungolje, og at man kunne haket av i et elektronisk verktøy og det kunne kommet opp grønne (gule, røde eller blåe) streker på kartet som viser hvor urfolks bruk av marine områder finner sted i dag. Derpå kunne man se hvor man bør blant annet bør unngå å planlegge større installasjoner til havs, legge skipstrafikken og nødhavner.

Jeg uttrykte selvfølgelig dette på møtet, i et forsøk på å motivere de arktiske statene til å følge opp egne anbefalinger, og at et slikt verktøy ville bidra til at man enklet kunne se også urfolks båttrafikk på kartene. Da kunne reprentanten fra Det Norske Veritas, som sto bak kartene som ble presentert for møtet, fortelle at det da bare var for hver enkelt båt å gå til anskaffelse av en AIS-transponder og montere den i båten, så kan satelittene (går jeg ut i fra) til en hver tid se hvor disse båtene befinner seg. Utmerket!

La oss forestille oss at vi vil øke sikkerheten for samiske fiskere. Kunne vi som folk, via Sametinget, da innføre en ordning der alle båter i samiske områder har en AIS-transponder ombord, sånn vi kan dokumentere og kartlegge samisk bruk, samtidig som vi øker sikkerheten ved at man lett kan se hvor senderen sist sendte signal og dermed finne fiskere i en eventuell nødsituasjon.

Så forsøkte jeg å se det for meg i praksis - i Varangerfjorden. Ville fiskerne i Nesseby faktisk la andre vite hvor de til en hver tid befinner seg med sine båter, ved å zoome ned på et digitalt kart på nettet? Slik at alle kan til en hver tid  kan se hvor lenge eller hvor ofte de besøker en bestem banke eller havn, da ville jo alle overvåke deres bevegelser, avsløre gode fiskeplasser eller annet. Dette var nok en idé som faller i kategorien brilliant, ved første tanke -  men sannsynligvis ikke er gjennomførbar i praksis, ved nærmere ettertanke.

Tags: , , , , , ,

No Comments

Min første sak på Sametinget

Ceavccageađgi, Nesseby

Ceavccageađgi, Nesseby

Den første saken jeg noen sinne løftet for Sametinget var Begrensninger for seinot-snurpere i Varangerfjorden, det var 1. mars 2006. Det er trist å meddele saken enda ikke har kommet til en tilfredsstillende løsning for oss.  Den gang NSR-råd svarte i sin beretning ved neste plenumssamling ,30. mai, at de allerede samme dag som de fikk saken i hende hadde rettet en henvendelse til Fiskeri- og kystdepartementet angånde slike begrensinger, i mai samme år hadde de fortsatt ikke fått svar på henvendelsen.

Her ved Varangerfjorden kan vi jo med selvsyn hver sommer registrere at saken fortsatt ikke er løst, ikke til vår fordel hvertfall. Sametinget argumenterer gjentatte ganger blant annet med at nærhets- og avhenighetsprinsippet skal ligge til grunn ved forvaltning av fjordressursene - uten å nå fram til myndighetene.

Senere (i juni 2006) ble som kjent Kystfiskeutvalget oppnevnt og de leverte sin innstilling i februar 2008. Det ble igjen tent et håp hos oss, endelig var det en offetnlig stemme som så vårt  (sjøsamenes) behov for tilgang til ressurser og for å bevare den tradisjonelle fiskeriet, samt en stemme som underbygger vår argumentasjon. Men innstillingen er fortsatt ikke behandlet, og i følge Sametingspresident avhenger all samisk fiskeripolitikk ene og alene av den. Dette tar tid. Carsten Smith, som ledet utvalget, sa allerede i 2008 at klokka var fem på tolv for sjøsamisk kultur. Hva er klokken blitt nå? Tiden går og hvert år i august konstaterer vi at snurperne er tilbake igjen, i fjord etter fjord langs kysten, der det er sei, vel og merke. Fjordene som alt er fri for fisk, er fredet, må skjønne.

Jeg prøver igjen, og løfter saken på nytt for Sametinget. I håp om at Sametingsrådet med alle sine ressurser kan ta opp saken igjen, kanskje ikke bare med Kyst- og fikseridepartementet, men også vurdere andre veier for å få gjennomslag for det sjøsamiske budskapet.

Vier litt plass for et aldri så lite tilbakeblikk til slutt. NSRs 1. ordinære Landsmøte i juni 1969 uttalte følgende i Resolusjon 3:

FREDNING AV PORSANGERFJORDEN MOT FISKE MED SNURPERE OG TRÅL

Landsmøtet krever at Fiskeridepartementet snarest tar skritt i retning av fredning av Porsangerfjorden mot fiske med snurpere og trål. Det drives nå en årviss ruinering av fiskeforekomstene i denne fjorden i likhet med flere av Finnmarksfjordene, og det økonomiske grunnlag for det lokale fjordfiske er sterkt redusert. Dette fjordfiske er nødvendig supplering til jordbruket i dette distrikt, og derfor av avgjørende betydning for bosettingen i området.

I dag er Porsangerfjorden så vidt jeg forstår fredet mot fiske med aktive redskap,  men der er det heller ikek akkurat kø av havgående fartøy som ønsker seg inn, da dette er en av de fjordene der fisket aldri har klart å ta seg opp igjen etter krisen tidlig på 1990-tallet.

Er det slik at vi skal få gjennomslag for begrensninger og fredning først når fjorden er ødelag og tom for fisk?

Tags: , , , , , , ,

3 Comments

Fisk er ikke alltid fisk, eller?

Jeg skal vel innrømme det, jeg har ikke alltid syns fisk er godt, men har jo tidlig blitt innprentet med at fisk er sunt. Det siste er gjentatte ganger bekreftet i undervisning, på TV, i ukeblader og andre troverdige kilder. Fisk er en viktig kilde for næringsstoffer som vitamin D og omega 3, samt mineraler som jod og selen. Som jeg har vært inne på før , så bor vi jo sånn sett midt i et eldorado for tida, når det gjelder tilgang på fersk og god fisk. Men alle har det jo ikke sånn og selv vi har opplevd at fjorden utenfor har svikta som leverandør, eller: forvaltninga svikta fjorden, sånn at den ikke klarte å levere til folkan sine. I skrivende stund kan jeg hvertfall se 8 båter ute på fjorden og selv om det var tirsdag i går serverte mamma fersk torsk, lever og rogn. Nydelig.

Men det var noe helt annet jeg tenkte å reflekterer over i dag. Mange er jo stadig avhengig av å få sin fisk fra dagligvarebutikken. Og her opplever man jo en stadig konflikt. Forbrukerens ønske om billige matvarer på den ene side og ønske om kvalitet på den annen side. For hva finner man i frysedisken? Jo, oppdrettsfisken pangasius som er alet opp i Vietnam. Jeg har ingenting i mot å støtte økonomien i land som ikke har så god økonomi som vi. Men hva er det vi får? Fiskeribladetfiskaren har jevnlig artikler som berører denne fiskearten, senest onsdag før påske (31.03.10) der konkurransevilkårene mellom danske fiskere og oppdrettsfisk fra Vietnam omtales, og avslutningsvis sier den lille artikkelen: “Fisken er slaktemoden etter bare et halvt år, og kan leve i vann som mangler surstoff. En undersøkelse av pangasius viser at den ikke er det vi regner som fisk i Norge. (…) Innhold av omega 3, jod og selen var nær null, og halvparten av fisken som ble testet smakte av klor og leire.”

I butikken kan man som forbruker fortsatt til en viss grad ta et valg. Men hvor mange ganger har du bestilt fisk på restaurant som gir seg ut for å være flyndre, kveite, torsk, fjellørret eller noe annet godt, og så få fisk som smaker av jord. Og tro meg, jeg vet hvordan flyndre og kveite smaker, for det liker jeg ikke. Jeg satster fortsatt på nærmat, som man kan se kommer opp av fjorden, og når jeg er på restaurant satser jeg på pasta eller noe annet lettgjenkjennelig på menyen.

Tags: , , ,

1 Comment

Sjøsamiske rettigheter må anerkjennes nå

(Denne bloggen er basert på en pressemelding fra Norske Samers Riksforbund - NSR)

Arbeidet med Kystfiskeutvalgets innstilling fortsetter når Sametinget skal til konsultasjoner med Fiskeridepartementet om forslaget i dag. Norske Samers Riksforbund (NSR) har store forventinger til det videre arbeidet med Smith-utvalgets innstilling.

NSRs posisjon er krystallklar. Sjøsamiske rettigheter må anerkjennes og nedfelles i lov nå. Vi kan ikke la denne unike muligheten gå fra oss. Forslagene fra Smith-utvalget må iverksettes snarest mulig fordi de har avgjørende betydning for den sjøsamiske kulturen og øvrige fiskerisamfunn, også utenfor Finnmark.

At de sjøsamiske rettighetene anerkjennes og nedfelles i lov nå, innebærer, slik Smith-utvalget skisserer, at det blir fastslått som et prinsipp at folk bosatt ved fjordene og langs kysten i Finnmark har rett til fiske i havet utenfor Finnmark på grunnlag av historisk bruk og folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Selv om argumentasjonen baserer seg på urfolksrett, foreslår Smith-utvalget helt klart at denne retten til fiske gjelder for alle
folkegrupper.

En slik rett omfatter videre rett til å fiske til eget forbruk, dernest en rett til å kunne begynne som fisker i næring; og videre en rett som yrkesfisker til å fiske en mengde som gir økonomisk grunnlag for en husholdning, enten som levevei alene eller sammen men annen næring. Dette er en rett som den enkelte fisker har ovenfor fiskerimyndighetene, og som ikke krever at fiskeren kjøper en kvote.

Norske Samers Riksforbund har en klar forventning om at Sametinget skal lykkes i å sikre at de sjøsamiske fiskerirettigheter nedfelles i lov i de kommende konsultasjonene.  Det er en kultur med linjer tusener av år tilbake i historien som står på spill, vi mener norske myndigheter har et ansvar for å sikre dens framtid.  Har Norge råd til å la det være?

Tags: , , , , ,

No Comments

Frilanser eller latsabb

Så er debatten i gang igjen. Først hentyder et vikarbyrå at finnmarkingene er latsabber - dette sies av noen som må mene seg selv å ha høyere arbeidsmoral enn oss. Leder i Norges Fiskarlag Reidar Nilsen går også langt i å antyde at fjordfiskerne i Finnmark var late i årene 1987/88/89 - år med svarte fjorder etter en periode med dårlig forvaltning som førte til overfiske og påfølgende selinvasjon.

Men hvorfor får folk utenfra dette inntrykket i forhold til Finnmark egentlig? Og er det noe vi skal skjemmes over? Eller skal vi være stolte av dette levesettet?

Dette krever nok en lengere antropologisk utredning, men jeg tillater meg å trekke en rask slutning: sjøsamen, kombinasjonsnæringsutøveren, Finnmarkingen - vi har mange navn - har bodd og overlevd under tøffe subarktiske forhold, med skiftende vær og naturforhold og dermed også skiftende tilgang til ressurser. Det er likevel mangfoldet av ressurser som har vært livsgrunnlaget. Dette har lært oss å ikke gjøre oss avhengig av en ressurs, som la oss si for eksempel torsk. Når torskefisket svikter, så har man ikke dratt til Oslo for å lobbe for sin syke mor i Stortingets korridorer, men konstatert at noe er galt i fjorden og at man må redusere beskatningen for en stund og deretter tatt seg flere snekkerjobber, eller vært dreng i reindrifta, eller fiska mer i fjellvannene eller lignende. Det er det som er essensen i å være en kombinasjonsnæringsutøver, eller sjøsame, eller en helt allminnelig finnmarking. Man er fleksibel. Men når fiske tar seg opp igjen, vil man selvfølgelig være med på det igjen. Det er livet i fjorden som er grunnpilaren - og har vært grunnlaget for kulturen i over 10 000 år.

Til vikarbyret: man er ikke nødvendigvis lat om man ikke ønsker seg fast jobb med én arbeidsgiver. Man ønsker bare ikke binde seg - da får man jo ikke tid til å høste av naturen - på si. I engere kretser kalles dette å være frilanser. I Finnmark blir man kalt lat - fordi kombinasjonsnæringsutøver ikke er en anerkjent tittel. Trygden, og spesielt uføretrygd, burde heller vært kalt statens minstelønn. Den danner grunnlaget for at man fortsatt kan drive tradisjonell kombinajsonsbruk av fjord og utmark. Dette er også tidligere sosialarbeider i Finnmark, Trygve Ballari inne på i sitt leserinnlegg i Finnmarken i dag torsdag 8. oktober. Hvordan vi skal sikre kombinasjonsnæring som en anerkjent næring med alt som følger med det, er en debatt som fortsatt pågår og som vi skal fortsette med, blant annet på Sametinget.

Til Reidar Nilsen: man er ikke lat, fordi man har flere ben å lene seg på enn kun torskefiske og fordi man ikke kaster bort tid på å fiske i en svart fjord, men tar inn årene og lar bestanden ta seg opp igjen, før man igjen ønsker å fiske. Jeg vil påstå at en næringsgruppe som kun beskatter en art/bestand og krever almisser fra staten på andres bekostning når fisket svikter - setter seg selv i en veldig sårbar situasjon næringsmessig. Hva skal disse leve av, om temperaturen i Barentshavet fortsetter å stige og torskebestanden trekker seg ut av norsk økonomisk sone i sin søken etter mat og kaldere vann?Forventer Norges Fiskarlag at man norske myndigheter tar kvoter fra Russiske fiskere for å sikre den norske flåten?

Jeg blir egentlig litt glad når folk utenfra fortsatt oppfatter oss som latsabber. Det tolker jeg dithen at det tradisjonelle levesettet fortsatt lever. Vi trenger latsabbene, eller kall det gjerne frilanserne i Finnmark, for å ta vare på den stolte sjøsamiske kulturen - og vi har fortsatt ressursgrunnlaget for en slik kultur - om vi bare har rett til den.

Tags: , , , , , ,

1 Comment

Sjøsamisk kultur

Samisk kultur ved kyst og fjord kjennetegnes ved at man fisker på forskjellige arter gjennom året. Man gjør seg ikke avhenging av én fiskeart, men beskatter det som er tilgjengelig; torsk om vinteren, rognkjeks og laks om våren, sei og hyse om sommeren, og om høsten er det mange som gleder seg til både flyndre og kveite, og etter hvert også krabbe. Om et fiske skulle slå feil, fordi seien for eksempel er vár for temperaturen i vannet, så har man flere bein å stå på. Slik gjør man seg mindre sårbar for naturlige svingninger i de forskjellige fiskebestandene.

Før i tida var de mindre fiskemottakene i stand til å ta i mot alle de forskjellige artene, avhengig av sesong. Dermed hadde man arbeid også på land omtrent året rundt.

Den norske økonomien er veldig avhengig av eksport av torsk, og store deler av den norske torsken tas i nord. Man kan allerede måle at havtemperaturen i nord stiger, og Varangerfjorden har allerede sett vekst i torskefiske de siste årene. Torsk som sannsynligvis har trekt nordover for å finne passelig havtemperatur.

Havforskningsinstituttet overvåker fiskebestandene også i forhold til klimaendringene. Hvis havtemperaturen fortsetter å stige, vil torsken fortsette å trekke nord- eller østover for å finne kaldere vann. Til områder som kan vise seg å være utenfor norsk økonomisk sone. Hva vil så skje med norsk fiskeeksport og økonomi? Den som er så avhenging av nettopp torsk.

Er norsk økonomi sårbar for klimaendringer? Kanskje til og med mer sårbar enn lokal kyst- og fjordkultur, som jeg vil påstå er mer tilpasningsdyktig. Havforskningsinstituttet har allerede antydet at fiskeoppdrett kan være løsningen. Hvis man ser at det er fare for at torsken trekker ut av norsk økonomisk sone, ja så gjerder vi den bare inn og berger dermed norsk økonomi. En løsning som igjen rammer fjordfiskerne, med alle de konsekvenser stor tetthet av hvitfiskoppdrett vil ha.

Den beste løsningen vil være å vedta kystfikseutvalgets innstilling som den foreligger og sikre Finnmarks fjord- og kystfiskeres rettigheter til et liv som fisker. NSR/SáB vil fortsatt kjempe for livsgrunnlaget i sjøsamiske områder, også i forhold til de statig nye utfordringene.

Tags: , , , ,

4 Comments

Skyt mer sel

Det er på tide å anerkjenne at selen i Norge er mer til plage enn gagn for lokalbefolkninga på kysten. Derfor mener Norske Samers Riksforbund (NSR) man burde ha effektivt uttak av sel i forhold til de fiskeriene man ønsker å opprettholde på kysten. I dag brukes veldig lang tid på å telle, forske og regulere gjennom kvoter for fangst og jakt.

Selen bør defineres som rovdyr, som er til skade for livsgrunnlaget til kystfiskerne, på linje med rovdyr på land som er til skade for reindrift og sauehold. Det er synd å måtte erkjenne at selen blir forbundet med plage og invasjon. Den har tidligere vært en viktig resurs. Men det er allikevel realitetene, og det må vi forholde oss til.

Forvaltinga må stå for effektivt uttak av sel i stedet for kun å regulere sel bestanden gjennom fangst og jakt. Myndighetene fastsetter årlige kvoter for fangst av kystsel. Økte kvoter og stimulert jakt skal bidra til å regulere bestandstilveksten av steinkobbe og havert. Fiskerne i Tanafjorden erfarer at selplagen er både kostbar og skremmende.  Kvotene og jakt er dermed ikke tilstrekkelig for å redusere bestanden av steinkobbe og havert. I dag er det Sjøpattedyrrådet som gir råd til Fiskeri- og kystdepartementet i spørsmål knyttet til blant annet selfangst som skal danne grunnlag for forvaltningens avgjørelser i reguleringssaker.

Se oppslag i avisa Nordlys.

Tags: , , , , , ,

1 Comment

Sikring av sjøsamisk ressursgrunnlag

Samiske og andre kystfiskeres ressursgrunnlag er fortsatt ikke sikret. Den siste uka har vi sett at kreftene som jobber i mot normalisering av situasjonen rundt sjøsamenes tilgang til lokale marine ressurser og rettighetsgrunnlag strekker seg helt inn til regjeringsadvokatenes kontor.

Regjeringsadvokaten sier Carsten Smith trekker folkeretten for langt. For en lekmann er det vanskelig å forstå at folkeretten kan oppfattes som for lang eller kort, for mye eller for lite. Folkeretten er en størrelse som defineres av internasjonal praksis og som den nasjonale praksis bør justeres i forhold til. Basert på Kystfiskeutvalgets grundige utredning av historiske bakgrunn og henvisning til internasjonal praksis, finner jeg det veldig vanskelig å argumentere i mot anerkjennelsen av sjøsamers og andres rettighet til fiske i fjordene og kystnære farvann tradisjonelle samiske områder.

Hvis regjeringen, med fiskeriminister og nestleder i Arbeiderpartiet Helga Pedersen i spissen, ikke klarer å behandle og anerkjenne sjøsamers og andres rettigheter på et slikt grundig og for meg fornuftig grunnlag, som Carsten Smiths utvalg har lagt fram, så vil det være nærliggende å tro at all makt fortsatt ligger hos de kommersielle krefter i fiskerinæringen, de som tjener penger på å selge og kjøpe fiskerettigheter og samle dem på få hender, og har uante ressurser til å drive lobbyvirksomhet i Stortingskorridorene.

Norske Samers Riksforbund har siden 1969 satt samiske fiskeres rettigheter på agendaen, gjennom resolusjoner og i oppfølging av disse. Under NSRs ledelse presenterte Sametinget melding om fiske som næring og kultur i kyst- og fjordområdene i 2004. Denne stadige fokuseringen har lagt press på sentrale myndigheter om situasjonen for sjøsamisk fiskeri og har blant annet ledet til at det endelig ble satt ned et utvalg for å utrede nettopp sjøsamers og andres rettigheter til fiske.

Norske Samers Riksforbund støtter i sin høringsuttalelse de forslag som kystfiskeutvalget fremmer for fisket utenfor Finnmark og ber om at forslagene aksepteres og følges opp av Stortinget. NSR har påpekt mangler ved mandatet til utvalget som var begrenset til Finnmark og ikke tar opp retten til marine ressurser utover fisk. Forslagene må likevel ikke gjøres til gjenstand for omfattende endringer gjennom de kommende konsultasjonsprosessene.

NSR mener at utvalgets forslag er svært viktige for sjøsamenes fremtid og det helt avgjørende at den endelige loven befinner seg innefor udiskutable folkerettslige rammer. Kystfiskeutvalgets forslag til finnmarksfiskelov vil innebære et betydelig skritt i riktig retning for å sikre og utvikle det materielle grunnlaget for sjøsamisk kultur.

Tags: , ,

1 Comment

Arctic Frontiers

Andre dag av Arctic Frontiers  konferansen i Tromsø.  Skal ikke ta opp diskusjonen rundt navnet på konferansen her, men programmet har hvertfall vært godt lagt opp så langt. Som vanlig går noen presentasjoner litt over hauet mitt, men langt de fleste er informative og ikke minst tankevekkende og trigger dialog. En dialog deltagerne:  politikere, forskere og industrien har begynt ved å komme sammen her.

Forskningsdirektøren på Havforskningsinstituttet, Einar Svendsen, hadde en fargerik presentasjon rundt fiskeriene i arktiske havområder i klimaendringsperspektiv. En del av fremstillingene og koblingene rundt klima og endring i torskebestanden var litt tvilsomme, mildt sagt. Man satt igjen med en oppfatning av at torskebestanding i arktis er sårbar til stigning i havtemperaturen. Det er den nok, det betyr at den sannsynligvis vil søke seg til kaldere farvann, og det kaldere vannet er kanskje til og med på russisk side! Han stilte tilslutt spørsmålet om oppdrett kanskje vil være løsningen for å skaffe mat til en sulten verden. Vel, så vidt meg bekjent har folk som har vært knyttet til den ressursrike Varangerfjorden over 10 000 år sjelden trengt å sulte, vel kanskje bortsett fra i de svarte 80-åran.

Vi hører ofte om sårbarhet i forhold til klimaendringer. Sårbarhetsanalyser er viktige for å sette i verk tiltak. Men hvem eller hva er det som er sårbart. Er det torskebestanden? Er det vi som bor ved Varangerfjorden,  som kan spise både sei, flyndre, hyse og til og med kveite, om man ikke får torsk i garnet? Eller er det den norske økonomien som er sårbar hvis torsken flytter på seg?

Tags: , , , , , , ,

No Comments

Dokumentasjon av sjølaksefiske

Jeg trudde i grunnen aldri at det ville være nødvendig, men for sikkerhetsskyld ønsker jeg å presisere følgende: Fryseboksen våres er nu ganske tom. Seien, laksen, flyndra og kveita fra i fjor er spist opp. Det samme er hysefiskebollene og hyse- og seikakene fra i fjor høst. Torsken fra i vinter som ble frøsset ned, fersk eller salta, er også spist opp. Seien er ikke kommet inn Varangerfjorden enda, men den burde da være her snart. Flyndra og kveita kommer ikke inn før på sensommeren.

Men vi trenger likevel ikke å ty til halvfabrikater i frysedisken. For heldigvis har vi fortsatt noen som får lov til å fiske laks, ikke i elva nei, men i fjorden. Vår eldre nabo har berga sin lakseplass, har utstyret det fortsatt er lov til å bruke, de fire dagene i uka det fortsatt er lov til å sette bruket. Så nu har vi sikret en god forsyning med laks som kan stekes, kokes, grilles eller saltes. Livet er fortsatt godt å leve her ved den rike Varangerfjorden. Men skulle gjerne sett at det sto flere sjølaksefiskere klar til å ta over – sånn at vi fortsatt kan glede oss over sjøfiska laks som en naturlig del av menyen i framtida.

Skriver det her for at vi hverken skal glemme å bruke ressursan eller glemme å dokumentere vår tilstedeværelse og bruk av ressursan i fjorden!

Jeg hadde aldri tenkt å nevne det

men nå har alt blitt etterpå

Det var siste gang jeg så deg

Jeg løftet blikket mitt og så

Fra “Ekorn over veien” Tekst av: Arnt Birkedal/Ole Paus

Vi skal løfte blikket og se nu, ikke la det bli noe etterpå, når det gjelder tradisjonell utnyttelse av ressursene i fjorden.

Tags: , , ,

1 Comment

Bad Behavior has blocked 116 access attempts in the last 7 days.