Så har en arbeidsuke passert her i København med to forskjellige møter og masse mennesker. Et møte er ikke kun hardt arbeide men nettopp et møte med mennesker. Et av menneskene vi stadig møter i Arktisk råds sammenheng er danske Jesper, han har blogget om arbeidet sitt, som blant annet jeg drar nytte av. Men vi har det da også hyggelig i blant. I bloggen beskriver Jesper også vårt besøk hos den Canadiske ambassadør til Danmark - og det dagen etter at OL var avsluttet og Canada hadde slått USA i Ishockey.
Archive for category Arktis
6. februar talen
feb 8
Kjære Nessebyværinger,
Tillykke med dagen alle sammen, håper dere har hatt en fin feiring av samisk nasjonaldag, så langt.
Vi er samlet her i dag for å feire samisk nasjonaldag og det er artig å se at så mange har valgt å feire dagen sammen her i Varangerbotn. Bakgrunnen for at 6. februar er valgt til samisk nasjonaldag er for å markere det første samiske landsmøtet som kom sammen 6. februar 1917 i Trondheim. Det var første gang i historien at nord- og sørsamer fra forskjellige land kom sammen for å diskutere felles saker og utfordringer. Elsa Laula Renberg tok initiativet til og realiserte møtet som samlet mer enn hundre samer, blant dem var det også folk fra vårt område som hadde reist den lange veien til Trondheim – for 93 år siden. De her, våre forgjengere, som dro på Landsmøte var virkelig pionerer, og sørsamekvinnen Elsa Laula Renberg, som tok initiativet, er vår heltinne.
Man kan trygt si at samenes situasjon er blitt betraktelig bedre siden 1917. Mange rettigheter er på plass i lovsform, for å sikre samefolket de samme rettigheter som den øvrige befolkning. Jeg sier samme rettigheter, for her er det ikke snakk om særrettigheter. Fra samisk hold har man bedt om de samme rettigheter som den øvrige befolkning til å bruke og undervise språket vårt – på linje med øvrig befolkning som får undervisning på sitt språk. Dette er noe skolemannen fra Tana, Per Fokstad (for øvrig min slektning) foreslo allerede i 1924. Vi har bedt om de samme rettighetene til å eie jord og benytte naturressursene, som øvrig befolkning i landet, og som sørsida mannen Isak Saba uttrykte som målsetting i sitt valgprogram da han ble valgt til Stortinget i 1906. Mye har gått framover siden den tid, men vi har kanskje tapt noe på veien i forhold til kunnskap og verdier i forhold til naturen, verdier som kunne vært til nytte i møte med utfordringer som klimaendringer og forurensing bringer med seg.
For 100 år siden var arenaen for å løfte felles saker og utfordringer på landsbasis eller på nordisk nivå. I dag har vi Sameting i Finland, Sverige og Norge som steller med samiske saker. Arenaen for å diskutere samers og andre urfolkssaker er utvidet til FN nivå, til samarbeidet mellom arktiske land, og til samarbeidet i Barents regionen. Andre urfolk i verden verdsetter samenes lange og solide erfaring med å løfte sine saker på en fredelig måte med statlige myndigheter i sine hjemland. Slik kan man si at vi ikke løfter våre utfordringer kun for egen del, men vår utvikling er til eksempel for urfolk i andre områder som kanskje ikke lever under slike trygge omgivelser som oss. Derfor er vårt arbeid viktig – i solidaritet med andre urfolk. Vi vet at andre ser til oss, både andre lands myndigheter og urfolk, for å se hvordan vi lykkes, eller ikke.
Det ferskeste eksempelet var denne uken i Kirkenes der urfolk i Barents regionen møttes til den første Barents kongressen for å diskutere felles saker og utfordringer. 70 representanter møttes der, blant dem også folk fra Nesseby. Det kom klart fram at den største utfordringa er i forhold til bruk av landområder i en tid da man ser en enorm økning i inngrep for å utvinne ressursene i området. Myndighetene som sitter i hovedstedene som Moskva og Oslo, ser på nordområdene som en ressursbank mens vi som har bodd her i tusener av år, ser på området som vårt hjemland. Dette medfører utfordringer, og makta er ikke først og fremst hos myndighetene men i de store multinasjonale selskapene, som har som mål å tjene stadig mer penger.
Det viktigste som kom fram under konferansen i Kirkenes var at urfolk må være med der beslutninger taes, om det så er i Barents Euro-Arktisk råd eller i statens regjeringer: Nenetsere, Vepsere og Samer har rett til selvbestemmelse, det berører også rett til utvikling. Vi skal selv kunne bestemme om vi ønsker å utvinne mineraler, olje og gass i våre tradisjonelle områder, velge å fortsette med reindrift eller tilpasse alle disse næringene sammen i en meningsfylt sameksistens i nordområdene. I tillegg er selvfølgelig språk og kultur viktig for oss alle.
Når det gjelder rettigheter, så kan vi ikke kreve rettigheter bare for rettighetens skyld, de skal også tas i bruk, ellers kan de like fort forsvinne igjen. Det er en utfordring å kjempe for rettigheter – men det er en helt annen utfordringer å beholde dem. Det betyr at en språklov alene ikke kan berge språket, hvis vi selv ikke bruker språket aktivt.
På en festdag som samisk nasjonaldag, minnes vi ofte historien og våre politiske forgjengere. Men på en slik dag kan vi også minnes andre helter som ikke lenger er blant oss, våre kunstnere og språksmeder, som har verdsatt vår kultur og vårt språk og bidratt til å utvikle den.
Jeg vil også benytte denne anledningen til å være Nesseby patriot, det må man vel ha lov til på en dag som denne. Vi kan være stolt over at det var en Nessebyværing som var den første samen på Stortinget og som skrev den samiske nasjonalsangen som kan høres over hele Sápmi og byer der det bor samer i dag: i Murmansk, Utsjok, Alta og Stockholm. Nessebyværingene Johan Roska og Njuolla deltok på det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Og på Barents konferansen i går, ble det lagt merke til at det en stund var tre Nessebyværinger i front: Statssekretær Raimo Valle på talerstolen, med Bjarne Store Jakobsen og meg som møteledere. Så man kan trygt si Nessebyværinger fortsatt er med på å sette dagsorden.
Dere har kanskje alle erfart at man ikke lengre trenger å forklare folk man møter hvor Nesseby ligger. Ungdommen i The BlackSheeps har satt Nesseby kraftig på kartet. Vi har også dyktig og sprek ungdom som skir og sparker fotball, ikke bare her hjemme, men de får være med til Jordan, Canada og Alaska. Men man trenger ikke være idrettsutøver eller musiker for å komme av sted. Før jul traff jeg to Nesseby ungdommer på verdens største konferanse i København, som klarte å samle flere verdensledere enn noensinne før, for å diskutere felles saker og utfordringer. Det var klimaendringene som var temaet som klarte å samle så mange mennesker på en gang. Og her var Nesseby ungdommens fortellinger og bilder om klimaendringer slik de ser det her hjemme. Mange fikk se deres og andre arktiske ungdoms bilder og ord utstilt på Danmarks nasjonalmuseum.
Jeg pleier å tenke at det er en berikelse å vokse opp på et lite sted. Her er det unike muligheter som jeg tror skapet spesielt selvstendige individer. Mange sentrale og dyktige folk som jeg har truffet ute i verden kommer fra små steder. Selv om det kan virke kjedelig å være ung i Nesseby, så er hver enkelt unik, nettopp fordi man klarer seg og er fra Nesseby. Her blir man sett. Det kan vi være rett stolte av. Vår rike historie har gitt oss mange gode forbilder og vår ungdom viser allerede at de bringer den rike arven inn i framtiden på sin egen måte.
Fortsatt tillykke med dagen.
Takk.
På lørdag hadde jeg gleden av å delta på folketoppmøte om klima på Folkets Hus i Oslo som en del av ‘World Wide Views on Global Warming’, sammen med (nesten) 99 andre klima- og miljøengasjerte landsmenn. For meg var dette en aldeles ny setting å diskutere et etterhvert velkjent problemstilling. Vi ble introdusert for fire forskjellige tema relatert til klimaforhandlingene med påfølgende debatt i små grupper rundt bordene . Det var faktisk ganske artig å snakke om klimasaker med seks på forhånd vilt fremmede mennesker med helt forskjellig alder, bakgrunn og utgangspunkt og fra vidt forskjellige steder av landet - en hel dag - mens det ble bært inn frukt, grønnsaker, brødskiver, kaffe, brus og vann til oss.
Folketoppmøte på Folkets hus, Oslo 26. september. Bilde fra: http://teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=321&amid=8341
Det uvante her var at rammene var ganske låste. De samme spørsmålene skulle opp i 38 andre land - på 44 andre steder, og resultatene fra alle stedene skal kunne sammenlignes - om ikke annet som en artig øvelse. Så her fikk jeg ikke tatt det sedvanlige innfallsvinkelen: utfordre rammene, utgangspunktet, konklusjonene eller påpeke manglene i utredningen. Det som derimot overrasket meg postivt, var at folk flest er veldig villig til å ta ansvar for eget forbruk og ta sin del av støyten for å redusere akselerasjoen av klimaendringene. Det som ikke overrasket meg, var at også de andre rundt vårt bord savner mer balansert informasjon i media om klimaendringer og dets konsekvenser og mulige tiltak.
I femte bolk skulle hver enkelt formulere sin egen anbefaling til Norges delegasjon til COP 15 i København i desember. En utfordring, i og med at man kan gå ut i fra at delegasjonen har best tilgjengelige ekspertise i Norge tilgjengelig til å hjelpe seg og rike lobbyister som hegner om sitt næringsgrunnlag. Hva skulle vi så fokusere på? Dette ville vært mine 40 ord til den norske delegasjonen:
“Støtt kraftigst mulig klimamål, men utarbeid også konkrete tiltak og balansert informasjon som folk forstår Klimatilpasningsstrategiene må baseres på best tilgjngelig kunnskap, både erfaringsbasert kunnskap og vitenskap. Sats på lokal kapasitetsoppbygging for å hjelpe folk til å hjelpe seg selv.”
I Aftenposten på søndag, advarer professor Anne Eskild fra Kvinneklinikken ved Akershus universitetssykehus mot trenden med at unge kvinner venter med å få barn til de er godt over 30 år. Eskild peker blant annet på at det overfor to generasjoner kvinner er drevet en politikk der det ikke er fordelaktig å få barn før etter endt utdanning, en tankegang som ikke er på linje med det som er biologisk fordelaktig.
Dette har NSR også tatt opp ved flere anledninger, første gang meg bekjent på Samisk likestillingskonferanse i april 2007. Senere har NSR påpekt dette ved utarbeidelsen av Sametingets Likestillingsplan. Riktignok mener Regjeringen i følge likestillingsminister Anniken Huitfeldt at par selv skal få velge når de skal få barn. Med de støtteordninger for studielån og normert tid for hvor lenge man kan lese de forskjellige fag har man kanskje i realiteten ikke et valg om når man skal få barn, men nærmest om man skal få barn i 20 års alderen eller begynne å studere når man er 40.
Min innfallsvinkel til at samiske par (kvinner) ikke bør legge seg på trenden til det vestlige samfunnet, men heller bør begynne med familieforøkelse tidligere, er fra et miljøperspektiv. Prøver å ta det kort(også beskrevet av IPS): Vi ønsker jo fortsatt å høste av naturen her i nord, med det også inntak av tradisjonell mat som laks, ørret, måseegg, reinkjøtt og multer. Samtidig viser rapporter blant annet fra Arktisk råd at miljøgifter og tungmetaller hoper seg opp i arktiske områder og dermed i næringskjeden. Det er miljøgifter fra Europeisk og enda asiatisk industri. Det blir transportert hit med luft- og havstrømmer. Ved polområdet går strømmene i sirkel og her er det kaldt nok til at de ikke brytes ned særlig fort. I våres områder er ikke verdien faretruende høye enda, hvis vi ikke spiser 10 kilo hvalkjøtt i uka eller noe lignende. Men dess eldre vi blir før reproduksjon, dess mer gifter samles i kroppene våres. Ikke bare kvinnekroppen, men det kan påvirke menns sædkvalitet også.
I følge den finske legen Samuli Yrjö Tapani Helle ved seksjonen for økologi ved universitetet i Turku, Finland, referert av KK i 2007, har vi en annen trend blant samer: eldre menn foretrekker unge kvinner. Så dess eldre kvinnen blir før hun får barn, dess enda eldre vil sannsynligvis mannen være. Og dermed flere år med tradisjonelt kosthold og større opphopning av miljøgifter. (Hva vi får i oss av e-stoffer gjennom ferdigmaten og konsekvenser av disse blir ikke vurdert i denne bloggen, har enda ikke sett forskning på det. Tror dens sukker og salt og kunstige stoffer er verre enn den tradisjonell kosten med miljøgifter).
Da jeg kom med mine innspill til Sametingets likestillingsplan, konkluderte jeg med at det er studie- og fødselspermisjonsordningene i Norge som er avgjørende for familieplanlegging for mange. Disse bør endres hvis man ønsker å bryte trenden professor Eskild peker på. Det later jo til å være mulig for eksempel i Island. Samtidig vet vi også at samiske kvinner holder et høyt utdanningsnivå.
Vel, jeg trudde aldri jeg skulle si det, men samer har all mulig grunn til å bryte trenden i det norske samfunnet med å få barn langt ut i 30-årene. Også fordi vi trenger flere samer.
Hva gjør egentlig Jonas?
jun 19
I vinter hørte jeg tilfeldigvis et “Tid for tænnis” kåseri av Ingvild Wedaa Tennfjord på NRK med den treffende tittelen Alle liker Jonas (Kåseriet kan høres ved å klikke her). Tennfjord lurer blant på hva Jonas egentlig har fått utrettet og hun funderer på hva Jonas egentlig mener. Hun har ingen svar. Har du? Når du tenker deg godt om! Men likevel liker alle Jonas.
Ta nordområdepolitikken for eksempel. Det er Jonas som sendes ut i bresjen i nordområde- og arktiske forhold. Men skjer det noe? Har Jonas utretta noe? Tja. Er helt enig med Tennfjord - det er virkelig vanskelig å finne et svar. Vender kanskje tilbake til temaet - når jeg kommer på noe Jonas har gjort…
Vi bruker ofte ordet selvbestemmelse og mange spør seg hva det innebærer. Førstkommende søndag, på sin nasjonaldag, innfører Kalaallit Nunaat / Grønland selvstyre. Dette anses som et naturlig skritt videre fra Hjemmestyret som ble innført i 1979 og en tilpassing av loverket til den reelle situasjonen på Kalaalit Nunaat i dag. Det betyr selvstyre på langt flere områder enn hjemmestyret fikk i -79. Dette har vi noe å lære av og det er en laaaang debatt.
Men la oss ta ett skritt til sida. I forrige uke besøkte jeg Kalaallit Nunaat og merket meg en omtale av handelsstanden i Nuuk i en turistbrosjyre. Der sto det noe sånt som at man kan finne de samme butikk-kjedene og merkene i Nuuk som i Danmark. Man finner til en hver tid det man måtte trenge under et besøk i området, turklær tilpasset lokale forhold og skiftende vær som kan være både kaldt og vått. Klær man ikke finner i Danske butikker på denen tiden av året. Det er også en slags selvbestemmelse, som vi ikke finner i Vadsø for eksempel, eller i Tromsø for den saks skyld.
Jeg var innom noen butikker i Tromsø den 4. juni og så etter sommerjakker. Det begynte jo å ligne sommerlige temperaturer ute. Hvertfall kunne man legge igjen vinterjakka hjemme. Neida, sommerjakkene var utsolgt for mange måneder siden, for de butikk-kjedene styres sørfra og de har sagt at sommerjakker legges ut for salg i mars, eller kanskje til og med i februar. I juni er alt utplukket eller sågar utsolgt. Nu er det sommertopper og sommerkjoler som gjelder.
Det her er jo et kjent fenomen for oss, og selvfølgelig burde jeg vite at man ser etter sommerjakker i mars. Butikkene i nord er fratatt all selvbestemmelse hva angår vareutvalg.
Tilbake til Nuuk. Jeg hadde jo som sagt lagt vinterjakka hjemme og hadde langt fra fått med meg det som trenges for en hvalsafari utenfor Nuuk i juni - i sol, men vind og sikkert ikke mer enn et par varmegrader. Men en fleece har man alltids bruk for, så jeg investerte i en Polar Fleece som er godt som mellomplagg også i Finnmark i juni. Det fikk man tak i - langt utenfor sesongen. Var også å så etter sommerjakke, men fant ikke rette butikken. Men hvalsafari ble det - med påfølgende hvalforkjølelse.
"Var Grace Kelly også med på hvalsafari i Nuuk? (Foto: Halldór Johannsson)
Endelig hjemme igjen etter to uker på veien i embets medfør. Det har vært to veldig krevende men høyst interessante og givende uker. Det har heldigvis kun vært ett gjennomgangstema: urfolk og klimaendringer. Det gjør jo en lang ferd noe enklere å forholde seg til.
Den første del av reisen gikk til Anchorage i Alaska for urfolks toppmøte om klimaendringer. Møtet samlet rundt 400 urfolksdelegater fra alle verdens 7 regioner. Delegatene delte erfaringer og løsninger på utfordringene vi som urfolks står ovenfor og som er relatert til klimaendringene. Resultatet var blant annet en deklarasjon med konkrete innspill til FNs klimaforhandlinger.
Den andre uka var på mer hjemlige trakter, da Norge inviterte til Melting Ice konferanse samtidig med avslutning av deres formannskap i Arktisk råd. Samme tema - en litt annen verden. Forhandlingene i Anchorage uka før var godt å ha med seg, friskt i minne, for å spisse budskapet vårt i den Arktiske storpolitiske verden.
Chief Erasmus, Ole Henrik Magga, Chief Stickman, former vice-president Al Gore, Gunn-Britt Retter. Photo: Harald Finkler
Monaco - siste dag
mar 6
Så har jeg allerede pakket kofferten og mentalt er jeg i bevegelse igjen. Arbeidsgruppene er kommet sammen i plenum for å diskutere sluttproduktet av møtet. Til tross for frustrasjoner underveis så har jeg tro på at rapporten til slutt blir god og reflekterer det faktum at UNESCO har invitert eksperter både blant forskere og urfolk i arktis. Frustrasjon leder som kjent ofte i den siste ende i utvikling, at man flytter på noen etablerte sannehter.
Jeg føler også jeg har fått litt ny innsikt, satt ord på ting som er ganske opplagte, eller tenke over ting i omvendt rekkefølge. Vi ble utfordret på hvor man finner mangler eller gap i kunnskap (knowledge gap). Noen understrekt at vi faktisk har en masse kunnskap om arktiske forhold, og at det største gapet er mellom vitenskapen og politikkutformingen. Politikk er ofte ganske kortsiktig og påvirkes i stor grad av folkeoponionen. Folkeoponionen formes av informasjonen den har tilgang til. Derfor må forskninga nødvendigvis sørge for god og riktig informasjon til folket, som vil forme folkeoponionen for deretter å ta de riktige politiske beslutninger.
Det er vel forresten ingen ny innsikt. Syns forøvrig det er synd å reise hjem allerede, og vi har enda ikke fått sunget Henry Huntingtons nyeste konferansevise.
Monaco - første dag
mar 3
Så kom jeg vel fram til mini-putt staten Monaco. Fint vær og fasinerende omgivelser. Hav på den ene sida og fjell på den andre. Hus i fjellsida - masse hus og høye hus, hver millimeter ser ut til å være bebygd. Noen har dog appelsiner på trærne i hagen.
Utsikt fra hotellrommet
I går kveld var det velkomst mottagelse med mange kjente ansikter fra lignende møter jeg har vært på, men også en del nye ansikter og en hel del folk med spiralledning bak øret. Det gikk da heller ikke lang tid før Fyrst Albert II av Monaco ankom. Og jeg ble faktisk presentert for han, - eller var det omvendt? Etter å ha snubla litt gjennom innledninga, mens jeg grubla over hva man faktisk sier i en sådan stund, så kom samtalen etterhvert i gang med ting jeg kan. Albert er en flott mann, og han kan det med å få folk til å føle seg vel og han var vel forberedt. Han fortalte at han har vært i Kiruna og Inari og stilte meg ett spørsmål om reindrift for å få meg på gli.
Så nu vet Albert litt mer om klimaendringer, reindriftas utfordringer med tap av beiteland og dermed begrensa tilpasningskapsitet, ja jeg tror jeg til og med fikk lagt inn noen ord om lovverket og kastrering, alt mens jeg smilte fra øre til øre. Etterhvert fikk andre overta. Noen spurte til og med om å få bli tatt bilde av sammen med Albert, men det avslo jeg, er da ikke turist heller.
Nu er det på med finstasen igjen, i dag begynner det offisielle programmet og jeg skal sitte på fremste benk.
Arktis i Monaco
mar 2
Det skifter fort noen ganger. I forrige uke politiker på Sametinget, den her uka på jobbreise til Monaco. Jobb ja. -Jobber ikke jeg med Arktiske- og miljøsaker for Samerådet? - Joda, men UNESCO inviterer til internasjonal ekspert møte om Climate Change and Arctic Sustainable Development: scientific, social, cultural and educational challenges. Og joda, Prince Albert II av Monaco kommer også, hvertfall til åpninga. Sikkert også til Welcome coctailen i kveld. Det syns jeg er artig, for vi er da monarkister, det inkluderer sikkert også fyrster. Er det ikke noe som heter fyrstikker…!
Så nå er jeg vel installert på Gardermoen: har funnet et bord, tett på en stikk-kontakt, der jeg kan nyte en kopp morgenkaffe og samtidig ha håndbagasjetralla med meg inn. Det er luksus. Har utsikt til flyene til og med. Eller, for øyeblikket ser jeg flere brøytebiler. Det er mye mer snø her på Østlandet enn hjemme i Bergeby, og det laver fortsatt ned.
Uff, det er tidlig. Trenger en kopp kaffe til. Man er jo tidlig ute på flyplassen. To timer sies det man skal ha på utlandsreiser. Det sier de nok for at folk skal komme FØR det blir kø. Det tok meg toppen 15 minutter å sjekke inn og komme gjennom sikkerhetskontrollen.
PS: I følge Wikipedia har Monaco kun et areal på 2 kvadratkilometer. Til sammenligning er Nesseby kommune 1442 km2.
