Sist uke var i Arktisk tegn i København. Danmark er midtveis i sitt formannskap i Arktisk råd, det markerte de med et vise-minister eller statssekretær møte. Nordisk ministerråd benyttet anledningen til arrangere sin arktiske konferanse samme uke, så en stor del av den Arktiske familien var samlet.

Tittelen for Nordisk ministerråds seminar var Arctic - Changing Realities, Statoil var eneste selskap som representerte industrien. Og det holder i lange baner for min del. Underdirektør, eller nestleder (Senior Vice-president) i Statoil kunne fortelle oss i sitt foredrag at fremtiden er under vann og at ENI samme samme dag presenterte sin sikkerhetspakke  for Goliat-feltet utenfor Finnmarkskysten og at den er den beste i hele verden.

Det passet dermed bra at Arktisk råds vise-ministre, under tittelen Emerging issues in the Arctic (Nye spørsmål i Arktis) neste dag blant annet diskuterte Search and Rescue (SAR) (Søk og berging) i Arktis. For hvis det er slik som Statoil sier at fremtida er under vann, så er det klart at det må være storstilt satsing på søk og berging,  for kanskje først og fremst berge framtida. Kanskje det første som må berges opp fra vannet er fokus på kortsiktig fremtidsvyer kontra de langsiktige. På lang sikt er fremtida for oss fortsatt langs kysten og på vidda. Og selv om beredskapen er den beste i verden, er jeg redd for at det fortsatt ikke er godt nok ved en ulykke i kulde, uvær og mørke.

Et spørsmål under Nordisk ministerråds konferanse var hvordan urfolkskulturene skal bevares (preserveres) i møte med nye tider i nord. Dette mener jeg avslører at majoritetskulturen ser på oss urfolk som jordbær som skal konserveres med sukker i et glass. Selv mener jo vi at vi har rett til å utvikle våre kulturer, som andre, men vi skal selv velge hvordan. For meg handler det mer om noe sånt som Cloudberry fields forever.

Jeg registrerer at det ene lønnsoppgjøret etter det andre kommer i havn denne våren. Selv om dette ikke akkurat er det området som fanger min oppmerksomhet mest, så blir det formidlet på nyhetssendingene på radio. Jeg har også fått med meg at det foregår noen streiker som etter hvert trues med å utvides. Dette vil sannsynligvis likevel berøre meg minimalt og derfor har jeg kun notert meg det.

Renholdsarbeiderne er i streik, har jeg hørt. Med hjemmekontor påvirker ikke denne streiken meg på noen måte. Det nærmeste jeg kommer noen form for tjenesteytelser i mitt daglige virke, er ved min mors middagsbord. Der serves middag til den utvidede familien hver dag til samme tid. Her kan jeg konstatere at det vaskes og holdes rent på sedvanlig nivå, så ingen arbeidsnedleggelse der i gården, heller ikke i solidaritet med renholderne som er i streik.

Trygdeoppgjøret er også i havn. Så går nu ikke de trygdede ut i streik ihvertfall. Lurer forresten på hvilket fagforbund som taler deres sak. Og jeg lurer på hva slags sverd de har å rasle med, om forhandlingene skulle låse seg - at de insisterer på å gå ut i arbeid igjen? Neppe .

British Airways’ ansatte har streiket en stund. I går kunne vi høre at streiken i British Airways er god butikk for de andre flyselskapene. De tjener nemlig gode penger på at konkurrenten er i arbeidskonflikt. Det er ikke mye  solidaritet å spore i Britisk luftfart heller.

Hva med vårt eget statlige flyselskap? I dag tidlig (faktisk Dagsnytt kl 05:30!)hørte jeg leder av Transport- og kommunikasjonskomiteen på Stortinget Knut Arild Hareide advare de SAS-ansatte mot å stille for strenge krav i sine forhandlinger. Staten er redd flyselskapet ikke tåler en konflikt til, i en tid der selskapet allerede er hardt presset. Det var en veldig belærende politiker som uttrykte en sikkert velmenende bekymring. Trur ikke man trenger en engstelig politiker til å påpeke det. Man må vel kunne forvente at de SAS-ansatte for lenge siden burde ha sett at de selv er i gang med å kjøre sin arbeidsgiver på dunken. Og at tiden da det var status å være flyvertinne for de få som hadde råd til å fly et par ganger i året, er forbi. For mange er det nærmest mer vanlig å reise med fly enn med buss eller båt. Å jobbe i et flyselskap er i dag å yte det nødvendigste for hvermannsen den tiden man er e ombord.

Jeg vil sikkert ha vanskelig å framdrive noe solidaritet med SAS-ansatte ved en eventuell arbeidskonflikt. Det er også lenge siden jeg så behovet for å ta med små saltpakker og tannstikkere med fra flyet etter endt reise, så det står ikke på meg om SAS går med underskudd.

Fredag var det duket for presidentbesøk på Sametinget i Karasjok.  Et historisk besøk, da det er første gang et regjerende statsoverhode besøker Sametinget. Eller som Bolivias Evo Morales sa det: - Riktignok har Kong Harald vært her, men han er jo forpliktet. Og riktignok har storheter som Dalai Lama og Rigoberta Menchu tidligere besøkt Sametinget, men ikke som overhoder for en stat.

President Evo Morales, som selv er aymara-indianer og veldig bevisst sin urfolksidentitet, er uten tvil et forbilde og rollemodell for mange urfolksledere verden over. Dette var en av tingene også ungdomspolitikeren Saia Stueng uttrykte da hun fikk anledning å overbringe sitt budskap i korridoren på Sametinget. Etter hans besøk på Sametinget, kan jeg føye meg i rekken av dem som syns han er inspirerende leder å møte.

Bolivias' president Evo Morales i Kárášjohka

Morales’ hjertesak er Moder Jord, Nordlys referer Morales’ appell i sin å nettavis.  Moder jord kan leve uten oss - men vi kan ikke leve uten henne, er en tese han vektlegger og som sto sentralt ved den internasjonale urfolks klimakonferansen i Cochabamba i Bolivia i april. Den største fienden er kapitalismen, - det står om å redde kapitalismen eller  å redde Moder Jord. Jeg lar meg som sagt inspirere. Han gir utvilsomt mot til sine urfolks brødre og søstre, men jeg klarer likevel ikke å la meg rive helt med. Men det hjelper litt at noen har satt ord på retningen i Morales’ ideologi: økokommunisme ser ut til å være en dekkende kategori for Morales’ manifest. Klassekampen omtaler dette etter hans besøk i Oslo.

Er uansett enig med Morales i at det er vår alles ansvar å gjøre det som er i menneskets makt for å redde jordkloden, og sammen med andre urfolk kan samene ta et særskilt ansvar fordi våre kulturer fortsatt er basert på levende ressurser og er i pakt og harmoni med naturen og moder jord.

Noen samiske språkvitere må snart komme opp med et svar til meg om hvor vidt det samiske ordet eatni (mor) og eanan (jord) har samme stamme, og komme opp med et begrep vi kan bruke for Mother Earth, Terra Madre, Moder Jord. Om vi kan vise til ett og samme ord for mor og jord, kanskje vi kunne eksportere det til resten av verden.

Lenge slet jeg med å få oppdater bloggen fra møter og reiser - nå har jeg brutt den barrieren og klarte det ganske bra mens i Nairobi. Så viste det seg å bli en utfordring å holde frekvensen oppe mens jeg er hjemme. Det blir jo også ofte travelt når man endelig kommer hjem. Og ingen huska å fortelle meg at det er et pes å være huseier. Det er en historie som får vente til en senere anledning.

Denne uka var jeg invitert til Samisk Høgskole for å holde foredrag ved Høgskolen lederutdanning. Spørsmålet jeg ble bedt om å reflektere over var hvilke konsekvenser Samerådets internasjonale anstrengelser eller suksess har for ledelsen av samiske institusjoner.  Det var en takknemlig oppgave å få og en forespørsel det var vanskelig å si nei til. Først og fremst fordi det var en gylden anledning til å fortelle om vårt arbeid og hvordan vår internasjonale posisjon har ringvirkninger ut i det samiske samfunnet. Når vi lykkes i å påpeke behovet for urfolksdeltagelse i internasjonale og arktiske prosjekter, behovet for å integrere tradisjonskunnskap og vestlig forskning, inkludere samiske kultur og samiske næringers  perspektiv i forskning, så åpner det opp for et stort behov for samisk ekspertise og bred deltagelse av samiske eksperter i dette og hint.

Det var også lett å takke ja til forespørselen, fordi utdanningen er under ledelse av Asta Balto, med all respekt for de fleste av mine lærere, så er Asta blant mine absolutt favoritter fra den tida da jeg tok videreutdanning i flerkulturell pedagogikk ved Samisk Høgskole mit på nittitallet. Undervisningen var vel organisert, vi fikk veldig god informasjon om hva som skulle foregå og vi kunne ikke komme med noen unnskyldninger for ikke å være forberedt. I tillegg var innholdet veldig inspirerende og utfordrende og den favnet bredt mens den ga rom for diskusjoner. Det er ikke for meg å vurdere om jeg kunne matche mitt forbilde med mitt bidrag, men tida gikk hvertfall fort, håper studentene synes det samme.

Samisk Høgskole har for øvrig fått et praktbygg siden jeg var der som student.

Første uke av SBSTTA-møtet er avsluttet, den andre uka med nye saker på sakskartet er i gang. Mange av oss har valgt å reise hjem. To, eller til og med, tre uker på møte er lenge, særlig når man også har andre ting som må prioriteres. Men noen holder stand i Nairobi for å ta vare på våre felles interesser.

Fra urfolksperspektiv kan man være mellomfornøyd med utviklingen av sakene etter som dagene skred fram i forrige uke. Det er ganske trøttende, man må være smart hele tiden, og snike inn referanser til urfolk, eller være kreativ å kalle det noe annet, der essensen i saken er viktigere enn referansen til urfolks behov sett fra vårt ståsted. På dette møtet har Kina og New Zealand vært veldig aggressive med å fjerne referanse til urfolk i beslutningene. Canada har vi slitt med tidligere, men de har jo annonsert ny politikk ovenfor urfolk internasjonalt. Akkurat det gjorde det utslaget at halve Canadiske delegasjonen var positiv, mens den andre halvdelen hadde kjørt seg fast i det gamle sporet og støttet New Zealands og Kinas forslag hele veien.

Det er etablert en praksis i CBD-systemet at når andre enn partsland kommer med konkrete forslag på tekst eller endringer  til dokument, så må et partsland støtte det umiddelbart på gulvet, ellers faller forslaget. Dette gjelder alle som ikke har eller kan undertegne konvensjonen. Det være seg oss på urfolksbenken, NGOene eller USA. USA er forøvrig snart det eneste landet som ikke har undertegnet konvensjonen om biologisk mangfold.

Uansett, alle har måttet anerkjenne at den optimistiske målsettingen om å stagge reduksjon av artsmangfoldet innen 2010 ikke vil bli nådd. Denne uken diskuteres de nye visjonene og målsettingene partslandene skal enes om i forhold til naturens mangfold. Man skulle vært der, men tida strakk ikke til. Stoler på at de som er igjen av urfolkene på møtet har styr på det området. Hjemme venter oppgavene i kø, nå med fokus på Sametinget og Arktis igjen.

Inngang til møterommene.

Verdensdelene møtes.

Tur i parken.

Arktis, Malawi (Parts representant), Asia, Sør Amerika.

Siste dag av første SBSTTA-uke. Sakene er ferdigbehandlet så langt det lar seg gjøre. Dokumentene, som nå heter L-dokument, gjennomgås i plenum. Noen rammeparentenser gjenstår, de må løses på partsmøtet (COP) i Japan i oktober. Vi sitter i plenum, på overtid, som vanlig.  Har nettopp hatt fem minutt pause for å bytte ut tolketeam. Men når 700 mennesker får fem minutt pasue, tar det automatisk minst 15  minutt! Jeg har lenge hatt lyst på iskrem, eller kald cola, nå har jegikke lyst på det lengre for er bare sulten. Koftesmåskoene er fortsatt klamme etterå ha blitt søkkvåte under morgenens  lille spasertur fra porten til møtelokalet - i styrtregn. Det har vært opphold det meste av dagen, men nu regner det igjen. Trafikken vil nok stå nokså stille, slik den bruker i regnvær. Klokka er snart sju og sjåføren vår står klar ute fra klokka sju. Jeg begynner hjemreisen i morgen, mentalt var tankene hjemme allerede i går, eller forgårs. Nå er det fire dokumenter igjen å behandle. Det er allerede mørkt ute.

UNEPs hovedkvarter her i Nairobi består av mange bygninger på et inngjerda grøntområde. Sikkert ganske stort, uten at man riktig klarer å se det hele. Det er noen hundre meter å gå fra porten, gjennom sikkerhetskontrollen og til konferanseområdet. På tirsdagmorgen, mens jeg var på vei til arbeid, observerte jeg en liten flokk apekatter som kom løpende over parkeringsplassen og over til en annen del av plenen. De så ganske søte og morsomme ut.

Det meste av dagen går til å sitte inne på møte. Alle ser derimot ikke ut til å takle lange møter like godt. På det her SBSTTA-møtet ser vi noen partsland utmerke seg på en måte som bringer tankene over til apekatter, men til de som sitter i bur. I tidligere tider var det en tendens til å holde apekatter i små bur, med det resultatet at de ble fullstendig hyperaktive av frihets- og bevegelsestrang, noe som nok gjorde at de så helt tåpelige ut for de som kom for å se på. Av den grunn betegnet også den danske salmedikteren Nicolai Severin Frederik Grundtvig  allerede på 1800-tallet tåpelig mennesker som apekatter.

Urfolk har i løpet av mer enn ti års aktiv deltagelse i arbeidet med konvensjonen for biologisk mangfold sakte men sikkert, gjennom omhyggelig diplomati og hardt arbeid sammen med gode støtter i mange miljø fått fram forskningsresultater til å underbygge våre argumenter og fått aksept for våre posisjoner i forhold til naturens biologiske mangfold som vi både forvalter og har rettigheter til i forhold til utnyttelse av levende ressurser som grunnlag for våre kulturer. Sakte men sikkert har vrange stater akseptert referanse til urfolks fulle og effektive deltagelse, og anerkjennelse av våre unike forhold til naturen og rolle i å oppnå konvensjonens intensjoner.

Men hva ser vi i Nairobi denne uka? Jo, at nye land tar over rollen bad guys og faktisk sletter referanse etter referanse til urfolk i flere av sakene på dagsordenen - ja, som hyperaktive apekatter i bur med  bevegelsestrang, bare at bevegelsene er baklengse. CBD er et konsesusforum, så for å oppnå enighet, gir partene som vanligvis støtter oss, opp tekst vi så lenge har jobbet for.

Nei, nå går jeg heller ut en tur, setter meg på kaffeens uteområde med et glass kald mangojuice for å se om jeg kan få et glimt av de ordentlige apekattene, som selv om de er inngjerdet, ser ganske fri ut.

I går gjorde jeg det! Jeg tok en matatu. Sett på avstand er dette galskap uten system - det er det i grunnen også sett innenfra. Matatu er en minibus, vanligvis Nissan, som opererer på fastesatte ruter. Langs ruta, kan man komme på og gå av der man  måtte ønske det. Høy musikk i bilen hører med på reisen. En tur mellom UNEP og hotellet, en tur på rundt 30 minutter, koster 20 shilling, omtrent 2 kroner. Samme strekning med taxi koster til sammenligning mellom 800 - 1000 shilling, som i rushtida i tillegg tar mye lengere tid.

En Nissan Matatu - 14 seters

Her går det altså over stokk og stein. Matatuen, som har en besetning bestående av en sjåfør og en “billetør” som henger ut av vinduet på sidedøra og roper ut til folk på gata hvilken rute de kjører og maser om at de må være med. Om man står fast i trafikken, virker det å være to alternativer: følge veiskulderen og grøfta, eller snu - midt i trafikken - for å ta en annen vei. For å få til dette, er kjøringen ganske aggresiv og andre bilister ser ut til å spare bilene sine og slippe matatuen fram.

Litt av trafikken, sett fra baksetet

Veikvaliteten er heller ikke den beste alle steder her i Nairobi. På turen i går opplevde vi at det var et så stort hull i asfalten på tvers av hele gata, i en oppoverbakke, at vi så vidt skulle klare å forsere den. Matatuen ble hengende og motoren kveltes. Da var det å bare å rygge nedover bakken for å foreta baklengs bakkestart. Det lukta svidd motor, svidd gummi  og svette - men han fikk da start og vi kom hjem. Eller nesten hjem. Bussholdeplassen er 10 minutts gange fra hotellet. For meg er det akkurat det som får meg til å avstå fra å prøve matatu igjen, om man ikke er mange i følge, som finner veien til hotellet mellom menneskemengden og kronglete gater med ad hoc markeder.

Selve konseptet med matatu er jo ganske interessant, og kunne vel vært noe man kunne prøve ut i små byer nordpå, sånn som i Vadsø for eksempel. Kan ikke tenke meg at bybussene der noen gang er særlig fulle, bortsett fra når skoleungene skal hjem fra skolen. Eller innover fjorden også, det er jo ikke ofte det er så mye folk med den ruta heller.

Så litt business, i dag har SBSTTA-møtet beveget seg i neste fase. Alle sakene for denne uken har hatt sin første runde der forslag til endringer til dokumentene forberedt av sekretariatet. Forslagene er bakt inn i de opprinnelige anbefalingene og reprodusert som konferanseromdokument (crp), som nu gjennomgås avsnitt for avsnitt i arbeidsgruppene, der alle partsland, NGOer og urfolk er representert, sikkert et par hundre i hver av de to arbeidsgruppene. Det er ganske interessant å følge med på hva som skjedde med våre forslag fra første runde og analysere hvor uenighetene mellom partene ligger. Og sånn går nu dagan.

Mer til Susanne: til forskjell fra 8(j), ABS of COP-møtene, snakker hvert partsland for seg her på SBSTTA, og ikke i regioner som EU, GRULAC, Africa og andre, som vi ellers bruker å høre.

Rapport og bilder fra hver enkelt dag fra  SBSTTA-møtet kan ses på IISD reporting-service.

I går kveld, rett etter møtets slutt, var det mottagelse her i UNEP-bygget i Nairobi, siden det var første offisielle møtedag. Rett før møtets slutt begynte det å regne og tordne. I urfolksmøtet, som vi pressa inn mellom SBSTTA-møtet og mottagelsen, begynte det å strømme insekter inn de åpne vinduene i det lille møterommet vi satt i. Insektene, som for meg så ut som en mellomting mellom forvokste mygg og små øyenstikkere, viste seg å være flyvende termitter! Det vrimlet av dem utenfor under utelysene og gulvet ble etterhvert dekt av dem, fordi folk trødde på dem. Min lokale kontakt forteller at dette er en delikatesse. Den kan blant bli spist tørket eller til og med rå.

Dette satte meg igjen tilbake til søndagens besøk i hagen i et gjestehus der flere av våre venner bor. Der hørte vi en høylytt paring for sangsikader, som sammen med bambusormer er delikatesser hvertfall i Thailand og Kamerun. Delikatesse eller ikke, jeg undrer meg over om folk her noen ganger opplever stillhet, sånn som vi kan gjøre for eksempel midt ute på Varangerhalvøya. I Nairobi er det nok aldri stille, med all dens bylarm, insekter og fugler.

Jeg skulle egentlig følge opp Susanne Amalies kommentar fra i går, der hun spør hvordan SBSTTA fungerer. Skal prøve. SBSTTA står for Subsidiary Body on Scientific, Technical and Technological Advice, på norsk kjent som vitenskapskomiteen.Vitenskapskomiteen forbereder beslutninger for, eller rettere: gir råd til partsmøtet (Conference of parties, COP) om hvordan målsettingen i konvensjonen kan oppfylles. Det blir arrangert en del ekspert workshoper og møter i forbindelse med CBD, der anbefalinger formuleres i møterapportene som ofte videresendes SBSTTA. SBSTTA diskuterer anbefalingene og sender dem videre til partsmøtet. Susanne Amalie er jo kjent med ad hoc arbeidsgruppemøter i forbindelse med artikkel 8(j) og Access- og benefit sharing. Arbeidsgruppene kan sende sine beslutninger rett til COP, noen kommer også innom SBSTTA, sånn som for eksempel indikatorene vi har jobbet med i mange år. De skal opp i SBSTTA i neste uke, blant annet når strategiene for etter 2010 skal diskuteres.

SBSTTA-møtet ligner for øvrig på andre CBD møter vi deltar i, sikkert rundt  300-400 deltagere. Partene (landene som har underskrevet konvensjonen) har sine delegasjoner, med mange ansikter vi kjenner fra før. NGOene er på plass, det samme er Internasjonale Governance Organisasjoner. Urfolksorganisasjonene er også plass, dog færre i antall enn på arbeidsgruppemøtet for artikkel 8(j) og alminnelig ABS-møter og partsmøtene (COP), vi er vel rundt 30 stykker fra alle regionene i verden.

Sitter akkurat nu i Arbeidsgruppe II og følger ikke helt med i saken om global taksonomi, men det passer inn med innledninga til bloggen, kanskje inspirerte debatten til utredninga av insektene ovenfor.