Det hender jo at man tenker de samme tankene gjentatte ganger, da kan man vel også blogge om det samme flere ganger. Men tanken som gjentar seg hver gang jeg tapper vann i badekaret er dengang jeg var liten og ikke fikk fylle badekaret til randen og at bare jeg blir stor og bestemmer selv, så skal jeg fylle så mye vann jeg vil, og om så helt fullt.
Nu er jeg stor og bestemmer selv. Som regel går jeg i badekaret mens vannet løper - og med barnslig glede lar jeg det fylles til randen. Deilig. Til min store store skuffelse erfarer jeg stadig at når jeg reiser meg igjen, er det knapt mer vann i karet enn da mamma fylte det for meg i min barndom!
Mens man nyter et varmt karbad, så løper tankene videre fra det samme minnet. Kan min individuelle selvbestemmelse sammenlignes med samisk selvbestemmelse? Vi har bedt om selvbestemmelse og har litt etter litt oppnådd å bli anerkjent som folkegruppe i grunnloven; fått etablert Sametinget; og fått vedtatt en Finnmarkslov. Og vi er relativt fornøyde. Men likevel, hvis vi reiser oss opp og kjenner etter så kan vi vel kun erkjenne at vi kanskje ikke har oppnådd særlig mye for vårt folk, vi forvalter stort sett statens ordninger for oss - egentlig uten særlig grad av selvbestemmelse.
