Åpningsseremonien for de Olympiske leker i Vancouver som man ikke kunne unngå å få med seg selv om den gikk midt på natta norsk tid. Den gikk i reprise hele lørdagen virket det som. Som åpningsseremonier flest var det en verdig forestilling der Canada fikk vist fram sin kultur, der det flerkulturelle og mangfoldet ble vektlagt. Urfolk hadde sin naturlige sentrale plass både på scenen og blant VIPene. Det samme hadde de skotske og irske forfedre og æ syns æ hørte snakk om innvandrere også. NRKs kommentator vektla at Canada sannsynligvis var verdens mest flerkulturelle land, han mente sikkert verdens mest flerkulturelle vestlige land. Man kunne ikke la være å tenke på hvordan samer og eventuelt kvener ville vært ivaretatt om Tromsø hadde fått søkt og blitt tildelt OL i 2018.
For litt siden kom jeg i snakk med en forsker knyttet til museum og kulturarv (husker ikke helt), som til og med hadde vært på feltarbeid i Nesseby. Det var en kort og intens samtale. Jeg forsto fort at han kanskje var i posisjon til å påvirke statens bevilgninger til Samisk museumsvirksomhet. Men hans svar var frustrerende. Norge har endelig dreid seg bort fra en enfoldig nasjons dyrkelse på museer og i formidling av kulturarv, til å anerkjenne at det er mangfoldet som skal fremmes. Spesielt fra 1905 har man i Norge definert, ivaretatt og formidlet den norske kulturen, selv om dette selvfølgelig var en sannhet med modifikasjoner. En kronikk i Dagbladet peker på det merkelige enfoldet i anledning mangfoldsåret i 2008 (fra den gang jeg leste Dagbladet).
En konsekvens av Norges dyrking av enfoldet er at det som ikke er norsk i Norge har blitt ufrivillig skadelidende. Sametinget overtok forvaltninga av de samiske museene i 2002, og vi ser allerede at Sametinget ikke får samme økning i bevilgningene som andre musser i Norge. Jeg har trodd det har å gjøre med det er skummelt for staten at landets urfolk får definere sin egen historie. Men tilbake til den korte og intense samtalen for litt siden, som kunne si at de samiske musene er for enfoldig! Nu har nemlig pendelen snudd til mangfold og flerkulturell formidling! De museene som klarer å formidle mangfold og være multikulturell belønnes med midler fra det offentlige. De samiske museene må satse på å formidle mangfold. Men hvem skal da formidle det samiske? Og bidrar ikke de samiske museene, som skal drive dokumentasjons virksomhet av den samiske kultur, et arbeid som langt fra er kommet like langt som den norske har, til å dokumentere mangfoldet i Norge?
Pendelen har snudd og jeg innså at samisk og norsk kulturarv var i utakt i tiden. Kanskje mangler vi fortsatt den anerkjennelsen av mangfold og multikulturellhet i den norske folkesjela som man har i Canada og som dem så stolt viste fram i åpningsseremonien til OL i Vancouver.
