Archive for februar, 2010

Muorraguksi til Sametinget - Sparetiltak DEL IV

Sametingets plenum diskuterte på fredag energi og klimapolitikk. Representantene viste stort engasjement til å være siste dag i en lang plenumsuke. Under debatten fikk jeg formidlet noe av det jeg har tatt opp her i bloggen min denne uka.

Vi trenger ikke kaste alt som er gammelt overbord, men holde de gode tradisjonelle verdiene i hevd. Kan det samiske samfunn bidra til reduksjon av klimagassutslippene, ved rett og slett gjøre som vi har gjort før? Et helt konkret eksempel: jeg har ofte hørt mamma kommentere når jeg tar ren kopp i fra skapet: “skal du igjen ta en ren kopp, du har jo en fra før!”. Jeg tror ikke hun sier det fordi hun er lat til å vaske opp, eller rettere, fordi jeg er lat til å vaske opp, det handler nok like mye om å formidle måtehold og gjenbruk. Selv om de fleste i dag har oppvaskmaskin,  så kan vi godt bruke samme kopp flere ganger.

Så kan du forestille deg Sametingets plenum, der tar jeg en ren kopp minst fem ganger pr dag: om morgen før møtet, til kl 10.30-pausen, til lunsjpausen, til kl 15-pausen og kl 17-pausen, og kanskje en kopp kakao enda etter plenum, om det blir en lang dag. I tillegg bruker jeg minst like mange plastkopper fra vanndispenserne som nu er plassert rundt omkring i Sametingsbygget, og da har jeg ikke tatt med det jeg bruker på hotellet. Omtrent hver gang tar jeg mes selv i å tenke: ” jaja, ny kopp igjen…”

På bakgrunn av dette utfordret jeg på fredag Sametingsrådet å skaffe alle Sametingsrepresentantene hver sin kopp med navn på, til mai plenum. Det perfekte ville vært en muorraguksi vi kan henge i beltet og bruke både til kaffe og vann, både på hotellet og på Sametingsbygget hele uka, og som vi kan holde orden på selv. Guksien kan henge på veggen i Sametingets kantina mens vi er hjemme. Ideelt sett vil en tradisjonell guksi kunne være symbolet på at Sametinget gjør noe konkret for å redusere forbruket av oppvaskmiddel, energibruk ved oppvask og plastkopper. Guksien i beltet kan også representere et håndfast symbol på at vi tar  i bruk tradisjonskunnskap i møte med nye utfordringer med energiforbruk, behov for utvikling av nye energikilder og klimaendringer. Sist og ikke minst, samisk duodji ville fått et lite løft.

Jeg kan tenke med at det er en viss risiko for at Mattilsynet og Riksrevisjonen ikke vil tillate slik praksis ved en offentlig institusjon, vi kan jo bli syke av å drikke ut av en kopp som ikke blir vaska fem ganger om dagen, må vite, og ikke er det budsjettert for en slik investering heller. Slike guksier som samene bruker representerer sikkert en helserisiko ikke bare for representantene, men også for ansatte og besøkende. Kanskje må vi dermed tillate litt innovasjon: hva med en guksi med plast inni, tre utenpå og termoselement i mellom? Det er litt upraktisk å henge porselen i beltet. Det bør være av uknuselig materiale. Vel, det blir opp til Sametingsrådet å finne det ut. Det er de som fikk utfordringen. Jeg venter i spenning på neste plenum i mai.

Tags: , , , , , , , ,

2 Comments

Sparetiltak DEL III

(Med forbehold om sterk forenkling av problematikk, løsning og tallmateriale)

Jeg har vært inne på det i tidligere blogger, men vil samle trådene her. Det er kjent at produksjon av kjøtt, spesielt storfe, svin og kylling er veldig ressurskrevende i form av fóring, transport, mye maskin bruk i dyrking, industrialiserte fjøs et cetera. Transport er ikke bare knyttet til drifta, men også til videreforedling. Vi har vel alle hørt historier om fisk som fanges ved Finnmarkskysten, fraktes til Asia for å bli fiskepinner og fraktes tilbake til forbruker i Norge. Det er utrolig mye utslipp knyttet til dagens matproduksjon, - eller dagens mat-masseproduksjon.

Vi må sette pris på våre nære råvarer og etablere og utvikle småskala matproduksjon. Varanger har alltid vært rik på ressurser: fisk i fjorden, rein og sau på beite og bør og innlandsfisk. Vi hadde vel egenltig knapt trengt å gå i butikken etter råvarer. Men så var det det med å ha tid til det kontra behov for lønnet arbeid. Det er en annen diskusjon.

Jeg vil ikke som Susanne Amalie slutte å spise kjøtt, men jeg vil sørge for at kjøttinntaket mitt hjemme er villsau, rein og eventuelt elg og rype. Jeg har plass til mye mer fisk på menyen: torsk, hyse, sei og ikke minst laks fiska i sjøen i juni er lett tilgjengelig i Varanger. Vi har selvfølgelig også flyndre og kveite, men det liker jeg personlig ikke så godt. Videre har vi multebær, tyttebær og blåbær rett utenfor døra. En venninne som var på besøk gjorde meg også oppmerksom på at jeg bor midt i en kjøkkenhage med gressløk, syre, brennesler og kvann (den med dog lokaliseres først) rett utenfor døra. Jeg gleder meg til å utforske mulighetene til sommeren.

Det er dessuten ingen hinder for å bruke de her råvarene i moderne mat som texmex, asiatiske wokretter og italienske pastaretter. Og jeg er inneforstått med at noen ingredienser da må fraktes lange veier, men la oss håpe den støtter økonomien i land som også trenger vekst. Men råvarene er lokale, og jeg vil bidra til å redusere mine klimagassutslipp ved å bruke lokale råvarer.

5 Comments

Sparetiltak DEL II

Jeg har en tidligere  kollega i Arktisk råds urfolkssekretariatet i København, Alona, som opprinnelig er fra Ayanka, Penzhinskij rayon, Koryak Okrug, øst i Russland. Hun delte mange ting med oss andre, ett av tingene var et prinsipp som jeg mener uttrykker god gammeldags nøysomhet:  -”når du kjøper inn noe nytt (f.eks et plagg som vi den gang snakka om), så må du også kaste et av dine gamle (eller avhende det på annet vis)”. Dette uttrykket henger med meg rett som det er når jeg kommer hjem med nye ting.

Det er noe med å huske på denne nøysomheten og reflektere over den. Har man virkelig bruk for en t-skjorte i alle farger og varianter, vesker i alle fasonger, og sko med hæl i forskjellig høyde - bare fordi man kommer over noe billig? Vi opplever et skyhøyt forbruk i den vestlige verden. Penger og tilbud gjør at man lett kjøper inn en bluse og en jakke for mye. Og hvor produseres dette? I nabolaget eller i asiatiske land med helt andre arbeidsforhold og rettigheter enn det vi har som arbeidstagere i Norge? Er det bedre at deres landområder forurenses fra masseproduksjon av billige duppeditter og at deres barn, kvinner og menn jobber dag og natt for at vi skal forbruke våre opptjente penger hver gang vi kommer over gode tilbud.

Jeg vil anstrenge meg for å leve etter Alonas leveregel fra hennes barndom, om å kaste, gi bort, eller på annen måte gjenbruke et plagg (eller ting) innen jeg investerer i noe nytt. Huff, trur den blir en utfordring, men det gikk da fire hullete plagg i søpla på mandag. Og et av mine gamle t-skjorter hadde fått nytt liv som vaskeklut sist lørdag. Så det lar seg gjøre. Dessuten har ILAR lommemarked hvert år.

Tags: , , , ,

4 Comments

Hva kan jeg gjøre for å spare miljøet? DEL I

(Med forbehold om sterk forenkling av problematikk, løsning og tallmateriale)

Susanne Amalie har i sin blogg kommet med en grønn bekjennelse, der hun reflekterer over inntaket av kjøtt opp mot klimagassutslipp ved kjøttproduksjon. Det har fått meg til å skrive ned egne tanker om hva jeg gjør - og kan gjøre, for å redusere mine klimagassutslipp.

Jeg har til daglig hjemmekontor. Det betyr at jeg ikke trenger å kjøre til og fra arbeid hver dag. Fra mitt utgangspunkt kan man gå ut i fra at jeg enten måtte ha pendlet til Varangerbotn eller Vadsø, som ville ført til henholdsvis 30 eller 70 kilometer tur retur hver dag. Det betyr ikke at jeg klarer meg uten bil. Nærmeste butikk er 15 km unna. Og i butikk må man fortsatt en gang i blant. Her er utfordringen at man ikke legger opp til innkjøp hver dag, men samler sine ærend til for eksempel én tur pr uke. For å sitere respektable Andreas Iversen, som lenge før klimakrisen uttrykte god gammeldags måtehold da han konstaterte:  “- ikke noen tur til Varangerbotn før man har samlet opp minst tre ærend der!”

Dette prøver jeg å leve opp til. Det er om å gjøre å planlegge menyen og samle innkjøpene og besøk på offentlige kontor, bank et cetera til ett besøk, i stedet for å gjøre seg flere turer i uka. Så skal det sies at det er noe sosialt over et besøk til butikken, men nu har vi jo så mange slags sosiale medier som kan veie opp for noe av den daglige kontakten med folk. Dessuten møter man jo fortsatt folk til fots til postkassa.

Med dette håper jeg at jeg kan bidra til mindre utslipp fra bilkjøring.

Tags: ,

5 Comments

Gjenbruk

Jeg har skrevet et sted,
hvor jeg daglig maa se,
det manende tankesprog:
T.T.T.

Naar man føler hvor lidet
man naar med sin flid,
er det nyttigt at mindes, at
Ting Tar Tid.

“Erindringsvers” av Piet Hein

Nu er det over åtte måneder siden jeg flyttet min arbeidsplass fra kjelleren hos mamma og inn i mitt eget hus. Endelig i dag, tok jeg meg tid til å vaske etter meg der nede. Der var jo på tide vil mange syns, men det har ikke vært spesielt mye mas om det heller da. Mamma sto for kluter, god gammeldags gjenbruk, det er nemlig gamle hvite t-skjorter som er klipt opp som fungerer som kluter for  blant annet rundvask. I dag fikk jeg en klut med påskriften “Stopp dødsskyene”. Så jeg hadde noe å tenke på mens jeg vasket. T.T.T.

Aksjonen “Stopp dødsskyene” oppsto i 1990 og satte fokus på Nikkelverkene på russisk side som bragte forurensing luftveien også til våre områder. Norge har satt inn millioner for å hjelpe naboene å rense utslippene fra nikkelverkene.  Men helt rent er det vel neppe blitt.  Eieren i Russland tjener massevis av penger og burde for mange år siden selv være i stand å utbedre verkene til å holde høyest mulig miljøstandard. T.T.T

I dag er det mer hjemlige miljøtrusler som står øverst på vår dagsordenen, nemlig Sydvaranger gruves søknad om tillatelse til ytterlige utslipp i Bøkfjorden, der i blandt også LILAFLOT. Drifta ved Sydvaranger gruver ble innstilt i 1996 etter 90 års drift. Ny teknologi  og sannsynligvis høy etterspørsel etter jernmalm legger til rette for gjenbruk av tidligere anlegg, og drifta kom igang igjen i 2009. Virksomheten har i dag tillatelse gitt av KLIF til å deponere inntil 4 millioner tonn suspendert stoff (avgangsmasse) og inntil 35 tonn flokkuleringsmiddel (brukes til resirkulering av ferskvann) i Bøkfjorden. Den nye søknaden bunner i endring i produksjons prosessen som blant annet innebærer bruk av LILAFLOT 187, som vil følge med øvrig avgangsmasse ut i Bøkfjorden.  Et kjapt søk på internett leder meg til produktinformasjonsbanken som i klartekst sier at LILAFLOT er meget giftig for vannlevende organismer og kan forårsake uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet. T.T.T?

Lokalbefolkninga kan fortelle om at produksjonen i Bøkfjorden akkurat har tatt seg opp igjen etter 14 års stillstand i gruveanlegget. Neidenfjorden og Bøkfjorden ble oppretta som nasjonal laksefjord av Stortinget i 2003. Formålet med ordninga er å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene en særlig beskyttelse mot ytre påvirkning som rømt oppdrettslaks, sykdomsspredning, lakselus, vassdragsutbygging, landbruksvirksomhet mm. Direktoratet for naturforvaltning gjør jo det de kan for å forvalte villaksestammen, og tradisjonelle sjølaksefiskere bærer en uforholdsmessig stor del av byrden og blir utsatt for stadig innstramming gjennom regulering. Skal vi igjen skade økosystemet i fjorden med en ny runde massive utslipp og vente nye ti talls år på at livet skal ta seg opp igjen? T.T.T.

Hvor er direktoratet nå når industriprosjekt vil drepe all liv i en av Norges nasjonale laksefjorder? Er ikke bærekraftig utnyttelse av de levende ressursene i Bøkfjorden et godt gjenbruksprinsipp nok verdifullt? Hvor får man kjøpt t-skjorter der man kan markere motstand mot LILAFLOT utslipp i Bøkfjorden?

Tags: , , , , , ,

1 Comment

Eksotiske ingredienser

Til sommeren er det fem år siden jeg flyttet hjem til Nesseby etter seks år i utlendighet (København og Storbritannia). Mange har spurt om det ikke var vanskelig og en stor overgang å gå fra en urban livsstil tilbake til bygdelivet. Det syns jeg er et merkelig spørsmål, jeg har jo bodd 32 av mine 38 år på bygda (Vadsø og Kautokeino inkludert). Det var heller aldri noen som spurte om jeg syns det var vanskelig å flytte fra bygda til byen, fra det lille og gjennomsikte til det store og fremmede. Er det naturgitt at dette er en mindre utfordring? Jeg skal ikke begi meg ut på å svare på dette.

Uansett, et opphold langt fra mammas gryter har satt sine spor, og jeg må innrømme det: jeg føler meg fortsatt flinkere på wok, enn på de tradisjonelle samiske grytene. Jeg har gått høyt ut med det -  og jeg har øvd meg på å lage fiskeboller. Men hysefilét i wok med green curry paste, sitrongress, tørka limeblad, fiskesaus og kokosmelk, sammen med gulrot, kålrabi, brokkoli og blomkål funker bra det - det er faktisk kjempe godt.  Så når mamma og onkel Per blir invitert på middag til meg, så er det ikke fritt for at det blir litt anderledes vri på det. Men alt går jo ned med litt flatbrød. Wok tar heller ikke så lang tid å lage.

Det er godt å vite at man kan bruke kortreist mat på moderne måter. Man trenger ikke nødvendigvis anabole kyllingfiléter eller industrielt svinekjøtt  for å wokke. Hyse, sei og torsk smaker utmerket, også i wok. Det eneste som blir langreiset er curry paste, sitrongress og limeblader. Det er greit å få kjøpt det ferdig på glass og i pose fra butikken. Men til min store forundring  oppdaget jeg for fem år siden at ting man fikk på glass i butikk i København, ikke nødvendigvis hadde nådd fram til hyllene i Varangerbotn. - Selvsagt, jeg må jo til byen for å få sånt, tenkte jeg. Etter å ha konsultert butikkinnehaveren på hva som er mulig å få inn i Varangerbotn,  innså jeg at dette fører til handelslekkasje og litt lengre reist. Men igjen ble jeg forundret, for etter et besøk i alle matbutikkene i Vadsø (den gang PRIX, Rimi og Rema 1000), konstaterte jeg at vadsøværinger kun spiser taco, når det kommer til fremmedartet mat. Redningen ble Mega i Tana Bru - der kunne man finne det meste av ingredienser av litt mer eksotisk slag - og utover taco-tilbehør i alle varianter.

I vinter ble Mega i Tana Bru stengt for å pusses opp, da den gjenåpna erfarte vi at Mega var erstattet av COOP - oppussing du liksom! De påstår det skal være et COOP pluss, som skal ha samme vareutvalg som tidligere. Ja, det gjenstår å se, etterhvert som de tidligere noe mer eksotiske varene blir utsolgt. Til min store glede oppdaga jeg i dag at de sannelig hadde fått inn curry paste, både rød og grønn, i Varangerbotn. Jippi, nu får vi stoppa deler av handelslekkasjen jeg har stått for til Tana Bru. Men hva har skjedd? Vi fikk jo sjekket vareutvalget til COOP for fem år siden, på min etterspørsel? Har COOP ekstraordinær i Tana Bru bidratt il å utvide varesortimentet over hele linja hos COOP, eller er ikke rød og grønn curry paste lengre eksotiske ingredienser i det øst-finnmarske kjøkken? Men hvor blir det av hylleblomstsaften, den savner jeg fortsatt fra min tid i utlendighet. Hvor lenge skal den være eksotisk for oss?

No Comments

Team alene

Statssekretær i Utenriksdepartementet Erik Lahnstein avsluttet sitt innlegg på Arctic Frontiers i Tromsø i januar med å minne om at neste år er det Nansen år. Da skal det markeres at det er 150 år siden Nansen ble født.  Han kryssa som kjent Grønnland på ski, i 1888, 26 år gammel.  Som Aili Keskitalo skrev i sin blogg, så vet vi som er mer enn alminnelig interessert i samiske forhold at Nansen ikke gikk alene, selv om de fleste referanser til bragden gir inntrykk av det. Nansen hadde blant annet med seg to samer, Ole Ravna og Samuel Balto. Neste år det for øvrig også 150 år siden Balto ble født og hele 170 år siden den andre samen i teamet, Ole Ravna, ble født.

Mer en 120 år senere vil vi samer fortsatt være med når det skjer noe i Arktis. Samerådet har sammen med andre arktiske urfolks organisasjoner fått plass i Arktisk råd, ved samme bord som nasjonal statene. Canada har invitert til møte om arktis uten å be oss med. Det er kun The Arctic Oceans Five som får være med. Siden Samerådet ikke er invitert, nevnte jeg ovenfor embetsverket i Norsk UD at Sametinget vel blir invitert med i Norges delegasjon. Tilbakemeldingen var at det kun er Utenriksminsiteren som er invitert til møtet.  Jeg går ut i fra at Utenriksminister Støre skal være like alene på møtet som Nansen var da han skidde over Grønnlandsisen - men han tok med seg to samer i delegasjonen.

Tags: , , , , ,

No Comments

Dobbeldippe

Noen ganger føler man for å liste opp fordeler ved å bo alene. Én ting jeg nyter å gjøre er å strø ting, spesielt klær, rundt omkring der man finner det for godt. Dette er noe som forgjeves ble forsøkt plukket av meg som barn, men som tydeligvis er dypt forankret i min personlighet. Det fører selvsagt til at skippertak stadigvekk er nødvendig for å plukke opp og samle sammen. Jeg liker tross alt å ha det  ryddig rundt meg.

En annen god ting ved å bo alene er at jeg kan se akkurat så mye OL på TV som jeg vil, og uten at noen skal se en annen av alle de tre NRK kanalene jeg har å  velge blant (fjerde alternativ er av-knappen). Vel, det er kanskje litt stusselig å ikke ha noen å dele opp- og nedturer i idrettsverden med, sånn umiddelbart, men fredelig rundt valgene mine er det.

Og ikke minst, mens jeg ser på TV og ting flyter omkring meg, så kan jeg spise grønnsaker med dipp og dobbeldippe så mange ganger jeg vil!

No Comments

Tid for torsk

Under søndagsmiddagen i går erklærte min onkel med entusiasme at i morgen er det nok fersk torsk til middag. Vi som bor her inne i fjorden og ikke har kjøpt torsk fra Båtsfjord og Berlevåg fra fiskebilen har ikke fått oss årets første torskemølje enda. Men i dag er det altså håp om det. Her jeg sitter med god utsikt over innløpet til Nesseby havn har jeg allerede observert tre  båter som er kommet inn. Mamma som nettopp har vært innom for å hente potet fra jordkjelleren under huset mitt kunne fortelle at Onkel Per alt har starta til havna etter at første båt inn ble observert. Det er fortsatt håp og mamma har nok funnet fram den beste poteten som sikkert har vært spart til nettopp dagens anledningen.

Jeg fikk samtidig instrukser om at asalean som jeg kjøpte til jul og nu kommer med nye skudd, godt kunne klippes ned og vannes  i dag, for det begynte ny måne i går. Så nu skulle alt være på stell. Skal kikke etter foldegardin i Vadsø, mens bilen er til service - det er blitt vel god utsikt - og innsikt, etter at jeg endelig fikk ned julegardinene sist fredag - torskefiske eller ei.

2 Comments

Mangfolding enfold - eller enfoldig mangfold?

Åpningsseremonien for de Olympiske leker i Vancouver  som man ikke kunne unngå å få med seg selv om den gikk midt på natta norsk tid. Den gikk i reprise hele lørdagen virket det som. Som åpningsseremonier flest var det en verdig forestilling der Canada fikk vist fram sin kultur, der det flerkulturelle og mangfoldet ble vektlagt. Urfolk hadde sin naturlige sentrale plass både på scenen og blant VIPene. Det samme hadde de skotske og irske forfedre og æ syns æ hørte snakk om innvandrere også. NRKs kommentator vektla at Canada sannsynligvis var verdens mest flerkulturelle land, han mente sikkert verdens mest flerkulturelle vestlige land. Man kunne ikke la være å tenke på hvordan samer og eventuelt kvener ville vært ivaretatt om Tromsø hadde fått søkt og blitt tildelt OL i 2018.

For litt siden kom jeg i snakk med en forsker knyttet til museum og kulturarv (husker ikke helt), som til og med hadde vært på feltarbeid i Nesseby. Det var en kort og intens samtale. Jeg forsto fort at han kanskje var i posisjon til å påvirke statens bevilgninger til Samisk museumsvirksomhet. Men hans svar var frustrerende. Norge har endelig dreid seg bort fra en enfoldig nasjons dyrkelse på museer og i formidling av kulturarv, til å anerkjenne at det er mangfoldet som skal fremmes. Spesielt fra 1905 har man i Norge definert, ivaretatt og formidlet den norske kulturen, selv om dette selvfølgelig var en sannhet med modifikasjoner. En kronikk i Dagbladet peker på det merkelige enfoldet i anledning mangfoldsåret i 2008 (fra den gang jeg leste Dagbladet).

En konsekvens av Norges dyrking av enfoldet er at det som ikke er norsk i Norge har blitt ufrivillig skadelidende.  Sametinget overtok forvaltninga av de samiske museene i 2002, og vi ser allerede at Sametinget ikke får samme økning i bevilgningene som andre musser i Norge. Jeg har trodd det har å gjøre med det er skummelt for staten at landets urfolk får definere sin egen historie. Men tilbake til den korte og intense samtalen for litt siden, som kunne si at de samiske musene er for enfoldig! Nu har nemlig pendelen snudd til mangfold og flerkulturell formidling! De museene som klarer å formidle mangfold og være multikulturell belønnes med midler fra det offentlige. De samiske museene må satse på å formidle mangfold. Men hvem skal da formidle det samiske? Og bidrar ikke de samiske museene, som skal drive dokumentasjons virksomhet av den samiske kultur, et arbeid som langt fra er kommet like langt som den norske har, til å dokumentere mangfoldet i Norge?

Pendelen har snudd og jeg innså at samisk og norsk kulturarv var i utakt i tiden. Kanskje mangler vi fortsatt den anerkjennelsen av mangfold og multikulturellhet i den norske folkesjela som man har i Canada og som dem så stolt viste fram i åpningsseremonien til OL i Vancouver.

Tags: , , , , ,

No Comments

Bad Behavior has blocked 70 access attempts in the last 7 days.