Gunn-Britt Retter

(Med forbehold om sterk forenkling av problematikk, løsning og tallmateriale)

Jeg har vært inne på det i tidligere blogger, men vil samle trådene her. Det er kjent at produksjon av kjøtt, spesielt storfe, svin og kylling er veldig ressurskrevende i form av fóring, transport, mye maskin bruk i dyrking, industrialiserte fjøs et cetera. Transport er ikke bare knyttet til drifta, men også til videreforedling. Vi har vel alle hørt historier om fisk som fanges ved Finnmarkskysten, fraktes til Asia for å bli fiskepinner og fraktes tilbake til forbruker i Norge. Det er utrolig mye utslipp knyttet til dagens matproduksjon, - eller dagens mat-masseproduksjon.

Vi må sette pris på våre nære råvarer og etablere og utvikle småskala matproduksjon. Varanger har alltid vært rik på ressurser: fisk i fjorden, rein og sau på beite og bør og innlandsfisk. Vi hadde vel egenltig knapt trengt å gå i butikken etter råvarer. Men så var det det med å ha tid til det kontra behov for lønnet arbeid. Det er en annen diskusjon.

Jeg vil ikke som Susanne Amalie slutte å spise kjøtt, men jeg vil sørge for at kjøttinntaket mitt hjemme er villsau, rein og eventuelt elg og rype. Jeg har plass til mye mer fisk på menyen: torsk, hyse, sei og ikke minst laks fiska i sjøen i juni er lett tilgjengelig i Varanger. Vi har selvfølgelig også flyndre og kveite, men det liker jeg personlig ikke så godt. Videre har vi multebær, tyttebær og blåbær rett utenfor døra. En venninne som var på besøk gjorde meg også oppmerksom på at jeg bor midt i en kjøkkenhage med gressløk, syre, brennesler og kvann (den med dog lokaliseres først) rett utenfor døra. Jeg gleder meg til å utforske mulighetene til sommeren.

Det er dessuten ingen hinder for å bruke de her råvarene i moderne mat som texmex, asiatiske wokretter og italienske pastaretter. Og jeg er inneforstått med at noen ingredienser da må fraktes lange veier, men la oss håpe den støtter økonomien i land som også trenger vekst. Men råvarene er lokale, og jeg vil bidra til å redusere mine klimagassutslipp ved å bruke lokale råvarer.

Til sommeren er det fem år siden jeg flyttet hjem til Nesseby etter seks år i utlendighet (København og Storbritannia). Mange har spurt om det ikke var vanskelig og en stor overgang å gå fra en urban livsstil tilbake til bygdelivet. Det syns jeg er et merkelig spørsmål, jeg har jo bodd 32 av mine 38 år på bygda (Vadsø og Kautokeino inkludert). Det var heller aldri noen som spurte om jeg syns det var vanskelig å flytte fra bygda til byen, fra det lille og gjennomsikte til det store og fremmede. Er det naturgitt at dette er en mindre utfordring? Jeg skal ikke begi meg ut på å svare på dette.

Uansett, et opphold langt fra mammas gryter har satt sine spor, og jeg må innrømme det: jeg føler meg fortsatt flinkere på wok, enn på de tradisjonelle samiske grytene. Jeg har gått høyt ut med det -  og jeg har øvd meg på å lage fiskeboller. Men hysefilét i wok med green curry paste, sitrongress, tørka limeblad, fiskesaus og kokosmelk, sammen med gulrot, kålrabi, brokkoli og blomkål funker bra det - det er faktisk kjempe godt.  Så når mamma og onkel Per blir invitert på middag til meg, så er det ikke fritt for at det blir litt anderledes vri på det. Men alt går jo ned med litt flatbrød. Wok tar heller ikke så lang tid å lage.

Det er godt å vite at man kan bruke kortreist mat på moderne måter. Man trenger ikke nødvendigvis anabole kyllingfiléter eller industrielt svinekjøtt  for å wokke. Hyse, sei og torsk smaker utmerket, også i wok. Det eneste som blir langreiset er curry paste, sitrongress og limeblader. Det er greit å få kjøpt det ferdig på glass og i pose fra butikken. Men til min store forundring  oppdaget jeg for fem år siden at ting man fikk på glass i butikk i København, ikke nødvendigvis hadde nådd fram til hyllene i Varangerbotn. - Selvsagt, jeg må jo til byen for å få sånt, tenkte jeg. Etter å ha konsultert butikkinnehaveren på hva som er mulig å få inn i Varangerbotn,  innså jeg at dette fører til handelslekkasje og litt lengre reist. Men igjen ble jeg forundret, for etter et besøk i alle matbutikkene i Vadsø (den gang PRIX, Rimi og Rema 1000), konstaterte jeg at vadsøværinger kun spiser taco, når det kommer til fremmedartet mat. Redningen ble Mega i Tana Bru - der kunne man finne det meste av ingredienser av litt mer eksotisk slag - og utover taco-tilbehør i alle varianter.

I vinter ble Mega i Tana Bru stengt for å pusses opp, da den gjenåpna erfarte vi at Mega var erstattet av COOP - oppussing du liksom! De påstår det skal være et COOP pluss, som skal ha samme vareutvalg som tidligere. Ja, det gjenstår å se, etterhvert som de tidligere noe mer eksotiske varene blir utsolgt. Til min store glede oppdaga jeg i dag at de sannelig hadde fått inn curry paste, både rød og grønn, i Varangerbotn. Jippi, nu får vi stoppa deler av handelslekkasjen jeg har stått for til Tana Bru. Men hva har skjedd? Vi fikk jo sjekket vareutvalget til COOP for fem år siden, på min etterspørsel? Har COOP ekstraordinær i Tana Bru bidratt il å utvide varesortimentet over hele linja hos COOP, eller er ikke rød og grønn curry paste lengre eksotiske ingredienser i det øst-finnmarske kjøkken? Men hvor blir det av hylleblomstsaften, den savner jeg fortsatt fra min tid i utlendighet. Hvor lenge skal den være eksotisk for oss?